Illustrasjonsbilde: Marjan Apostolovic / Shutterstock / NTB scanpix
Illustrasjonsbilde: Marjan Apostolovic / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Debatt: Voldtekt

Jeg er en av ti som har blitt voldtatt

Det finnes svært få som vil fremme seg selv som voldtatt. Skammen det innebærer tror jeg de færreste ville holdt ut.

Meninger

Voldtektsdebatten har rast og godt er det. Vi trenger en endring i samfunnet og endring skjer ved dialog, åpenhet og diskusjon. Men når Elin Ørjasæter skriver om sine egne erfaringer i Morgenbladet 19. august og påstår at de «nye» ungjentene ikke klarer å skille på uønsket fyllerør og voldtekt, er det å latterliggjøre ungjentenes opplevelser.

Jeg er blant de ti prosentene av nordmenn som er blitt voldtatt. Jeg kan bare snakke på vegne av meg selv. For med 16 000 voldtatte i året sier det seg selv at voldtatte ikke er en homogen gruppe. Vi har forskjellige erfaringer, utgangspunkt og opplevelser. Noe av det fine med sommerens debatt er at flere voldtatte har stått frem og fortalt sin historie. Det er en stor påkjenning og tar så mye av et menneske at det i seg selv bør hylles.

Åpenhet skaper mer åpenhet, det erfarte jeg selv da jeg i mai stod frem i dokumentaren «Stolt av deg». Disse menneskene går i bresjen, baner vei og er med på å skape en forandring som samfunnet sårt trenger. Nemlig mer åpenhet og mindre skam.

Det snakkes mye om fordommer. Fordommer som ligger dypt forankret i oss alle. For hvem er disse menneskene? Hvem blir voldtatt? Da jeg skulle møte i gruppeterapi strittet jeg i mot. Jeg er ikke en av «dem». Jeg er ikke som «de». Jeg ville ikke identifisere meg som voldtatt og i hvert fall ikke være en del av gruppen av voldtektsofre, for de stod i mørke bakgater med hetten trukket godt over hodet. Det var ofte mørkt rundt dem og de var fra samfunnslag og steder jeg ikke klarte å identifisere meg med. Jeg var jo «vanlig». Denne fordommen oppdaget jeg ikke før jeg så rundt meg i gruppeterapi. Det var advokater, skuespillere, finansrådgivere, journalister, studenter og vektere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg ble så overrasket at jeg sa det høyt. «Jeg er fordomsfull». Jeg er fordomsfull mot dere, mot meg selv og mot alle voldtatte. For hvem er de? Jo, det er én av ti nordmenn. Det er deg og meg.

Jeg var så «heldig» å få saken min opp i retten. Med dette kom det nye erkjennelser. Å være et verdig offer. Jeg måtte ta stilling til om jeg ville fortelle noe, i så fall måtte jeg fortelle alt. Skulle jeg legge frem alt, måtte jeg ta i betraktning at forsvaret kunne bruke fortiden min mot meg. At andre hadde skadet meg, ville legge til rette for at forsvaret kunne prosedere på at mine vonde opplevelser lå lenger tilbake i tid, men at jeg skyldte på voldtektsmannen.

I vitneboksen var det greit å gråte, men jeg skulle helst ikke være hysterisk. Heller ikke sint. Det kunne få juryen til å oppfatte meg som bitter. Er det ikke naturlig å føle på sinne når man skal sitte ovenfor voldtektsmannen og gå gjennom hver minste detalj av en grusom opplevelse, gjerne i flere timer? Forsvaret maltrakterte meg på tross av at jeg var pent kledd, tydelig, rolig og «stabil». Jeg ble ikke sint, bare veldig satt ut.

For forsvaret stilte spørsmål ved hvorfor jeg hadde hatt vonde opplevelser tidligere, om jeg hadde drukket, hva jeg hadde på meg og om jeg hadde flørtet. Forsvarets karaktervitner var tre kvinner. Alle stod i vitneboksen og fortalte at det var vanlig for kvinner å lyve på seg voldtekt. De mente det var et maktmiddel kvinner brukte for å få oppmerksomhet og penger. Jeg ble fullstendig tatt på sengen. Det var kvinnene som sviktet meg! Jeg ble rasende.

Jeg har nå forsonet meg med at de er ofre for den samme mannen jeg ble offer for. Men jeg skulle ønske de ble tvunget til å høre alle vitnemål i saken hvor kvinne etter kvinne fortalte grusomme skildringer av voldtekten og om ødelagte liv.

Det finnes svært få som vil fremme seg selv som voldtatt. Påkjenningen, skammen, granskingen og den psykiske anstrengelsen det innebærer tror jeg de færreste ville holde ut. Forsvaret avsluttet saken med å si at «det enkleste en kvinne i dagens samfunn kan gjøre er å påberope seg offerrollen». «Og slik den seksuelle kulturen har utviklet seg blant ungdom, må alle jenter regne med å bli litt voldtatt på fest». Forsvarer, jeg håper ikke datteren din møter noen av klientene dine på fest.

Voldtatte er deg og meg. Noen har seksuell erfaring før de blir voldtatt, andre ikke. Noen sliter med forholdet til sex og egen kropp, mens andre klarer å ha et normalt seksualliv etter voldtekten. Det finnes ingen prototype for hvordan en som er voldtatt skal være eller oppføre seg. Enkelte har i debatten påstått at det finnes jenter som har sex og angrer seg. Elin Ørjasæter kaller det fyllerør. Klart det finnes jenter som har sex og angrer, gutter også faktisk! Men å si at dagens ungdom ikke klarer å skille mellom sex de angrer på og voldtekt, er å generalisere og undervurdere ungdommen kraftig. Voldtatte har også hatt sex de angrer på, kanskje til og med etter voldtekten.

Og hvordan vet vi forskjellen på det? Jo, den ene opplevelsen er en voldtekt, den andre er sex man angrer på. I løpet av livet møter man forskjellige seksuelle opplevelser og erfaringer. Man vil sannsynligvis også møte på seksuelle opplevelser som er grenseoverskridende. Straffeloven sier fortsatt sitt:

§ 291. Voldtekt

Med fengsel inntil 10 år straffes den som

a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd,

b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller

c) ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.

I debatten fremstilles det som om vi har et problem med unge mennesker som hyler voldtekt når man har hatt en seksuell opplevelse man angrer på. Det er faktisk heller omvendt. De fleste som har blitt voldtatt sier ingenting. De holder det inne. De vil ikke bli assosiert med handlingen og enda mindre med ordet. Det er vanskelig, nesten umulig å ta inn over seg at det er voldtekt man er blitt utsatt for.

Ironisk nok vil man heller bortforklare det som en seksuell hendelse man selv er skyld i og som man angrer på. Det er faktisk enklere. Tro det eller ei, det er ikke attraktivt å fremme at man er blitt usatt for den mest skambelagte betegnelsen i dagen samfunn. Tegnehanne illustrerer det perfekt (i Aftenposten 26. august):

Hanne Sigbjørnsen, tegnehanne.no
Hanne Sigbjørnsen, tegnehanne.no Vis mer

Klart det finnes voldtekter som er i grenseland og sikkert også seksuelle opplevelser man ikke helt klarer å plassere. Da må ungdommen få et rom og et klima som gjør det mulig å snakke om disse tingene, uten krisemaksimering på den ene siden eller bagatellisering på den andre. Er det ikke på tide å ta ansvar, begynne å snakke om voldtekt, overgrep, seksualitet, grenser og identitet på en ny måte i skolen og hjemme? Er det ikke på høy tid å få dette inn i seksualundervisningen?

Å avvise, avfeie og fnyse av ungdom som forteller at de har vært utsatt for opplevelser de har vanskeligheter med, er i hvert fall ikke veien å gå.