Jeg er ikke en transkvinne, ikke en transmann, transaktivist ei heller transperson, men jeg er en mann som tilfeldigvis ble født i en kvinnekropp. Jeg har så lenge jeg husker sett på meg selv som gutt/mann.

Min første erindring er fra 4–5 års alder. På det tidspunktet så hadde jeg ikke noe ord som kunne forklare hva jeg følte. Det første brevet til Rikshospitalet skrev jeg da jeg var 12. Men på det tidspunktet fantes det ingen mulighet til å få hjelp før man var 20.

Alt dette var før Internett. Så jeg ble på ingen måter påvirket av media. Det er på godt og vondt. Jeg måtte ha litt flaks og jobbe hardt for å finne informasjon om temaet. I disse dager er det ikke mangel på informasjon som er en utfordring, men kvaliteten på informasjonen.

Jeg er nå 44 år, det er 24 år siden jeg begynte på den medisinske behandlingen for å endre den kvinnelige kroppen til å bli mer maskulin. Slik at andre kunne se meg som den jeg var.

Det å ikke bli sett på som den man er, er som å dra på en utkledningsfest, uten en mulighet til å ta av seg kostymet. Og festen tar aldri slutt.