- Jeg er en misjonær

Se den Abel, den Abel der han gjøgler rundt på konsertscener som selveste popkongen. Men se om igjen hvis du tror han gjør det kun for moro skyld.

- Jeg er en misjonær, en rollemodell. Det er min oppgave å få tenåringene vekk fra den åndsfattige musikken, slår han fast.

Morten Abel har lagt bak seg et vanvittig år. Han har spilt konsert er i hver lille avkrok av landet, og «Here We Go Then, You And I» ligger fortsatt på VG-lista etter et år i salg. Og oppi det hele har 37-åringen blitt tenåringshelt igjen, et tiår etter at han første gang steg opp på barrikadene og slo seg på kassa som stjerne, popstjerne. Nå gjør han det igjen. Uten å vike med blikket. Under hitAwards får Abel etter all sannsynlighet en pris. Men det er ikke belønning, priser og kongens fortjenstmedalje for lang og tro innsats som frontkjemper for popstjerneyrket i Norge Morten Abel er opptatt av. Han er opptatt av å være en motvekt mot det meningsløse, og at den nye plata hans skal bli like perfekt som operahuset i Sydney.

Fattig musikkverden

- Jeg skal sørge for rekrutteringen til popstjerne-yrket, sier Morten Abel, som om han skulle være den rene, skjære idealist.

- Det er derfor jeg er her, sier han. Stillheten på sushi-restauranten på Frogner er blitt brutt flere ganger av Mortens larmende, «Smoke On The Water»-ringende mobiltelefon. Han er klar for et oppgjør, et oppgjør med den musikken og den kulturen som utgjør kjernen av det showet han selv skal opptre i kommende lørdag: hitAwards.

- Det er et slikt fattig musikalsk landskap der ute. Og effekten er svært negativ. Da jeg var 15 ville alle bli rockestjerner. Det så fett ut. I dag ser man på Boyzone, og det ser jo ikke kult ut i det hele tatt. Er man talentfull, vil man heller bli IT-millionær. Derfor er det så bra at mange tenåringer er blitt fascinert av min musikk.

Streitingenes outsider

Morten Abel er full av motsetninger. Han er den litt sære, uforutsigbare kunstnersjelen som gjennom snart 20 år har vært blant Norges breieste underholdere.

Eller sagt på en annen måte: Musikken hans er mye streitere enn det man kunne forvente fra en fyr som Abel.

- Tja, jeg føler at min oppgave er å smi snodige elementer inn i mainstream popmusikk. Målet er å utvide noen menneskers univers, i motsetning til veldig mye kunst som spilles og vises for et lite publikum. Det er sløsing i mine øyne. Det blir som å ta med seg noen venner som du vet liker musikken din, og spille låtene for dem. Og så er alle gode venner etterpå. Det er ikke det jeg vil.

- Du er en outsider som type?

- Ja, jeg er nok det. Jeg har ikke satt meg i noe miljø. Jeg er ingen sosial figur, jeg lever ikke noe sosialt liv.

Snerk over landet

- Er det et resultat av en form for indre uro?

- Ja, det er det nok. Jeg blir helt paranoid av å bo på ett sted for lenge. Jeg fikser ikke normene for folk på min alder. Parmiddager og slike ting. Jeg har ikke tid til det. Jeg liker å ligge på kanten.

Og det så på kanten og ute på tur at Abel havnet på førstesida i Norges største avis etter en konsert på Drøbakfestivalen i slutten av juli.

- Man må jo få lov til å knuse en gitarforsterker. Det er i ferd med å legge seg snerk over hele Norges land. En knust gitarforsterker er bare sunt.

- Men du virker litt ute av fokus på en del konserter?

- Jo, det stemmer nok det. Jeg klarer ikke å finne en formel. Som andre drevne artister klarer jeg ikke å fortelle den samme historien kveld etter kveld. Det blir bare fjolling. Derfor tar jeg hver jævla konsert på sparket. Men jeg ser opp til Dagsrevy-gutta. Jeg ser opp til streitinger som har alt under kontroll, jeg ser opp til folk som har egenskaper jeg ikke har, som ser like bra ut hver kveld.

Gnisninger

På kanten levde Abel også mens han lagde «Here We Go Then, You And I». Han levde på forskjellige små hybler i London for å bryte ut av den trygge hjemmetilværelsen i Stavanger. Det fungerte, men i månedene før utgivelsen i fjor høst famlet han.

- Det var en enorm usikkerhet rundt hele prosjektet. Jeg jobbet veldig for å få hele pakka ferdig, men da plata var innspilt på forsommeren i fjor, var alle involverte enige om at den ikke låt som den skulle. Produsenten fikk nervesammenbrudd, solgte studioet sitt, ga opp karriere i musikkbransjen og flyttet på landet etter innspillingen. Vi hadde enorme gnisninger hele veien, forteller Abel. Plateselskap og management var rådville. Til slutt bestemte Abel seg for å reise tilbake til London for å mikse om hele skiva for egen regning.

- Tre låter ble kastet ut og hele lydbildet på plata forandret seg. Da jeg kom tilbake med den nye versjonen av plata, var det en helt annen glød i folka rundt. Men hele prosessen var en påkjenning. Selv om man har et apparat rundt seg, har man til sjuende og sist ingen andre enn seg selv å spørre når man er i tvil.

Ål vs. Buenos Aires

Siden hans ti måneder og 95 konserter lange turné ble avsluttet i midten av august, har Abel rukket å begynne på sin neste plate. Han bobler over av entusiasme.

- Den skal bli perfekt, den skal bli sånn som operahuset i Sydney opprinnelig skulle bli, før kompromissene satte inn og den danske arkitekten, Jørn Utzon, trakk seg ut i protest. Det skal bli magisk. Jeg skal være ydmyk når jeg lager den, ha et åpent sinn og være enkel i uttrykket. Lansering i utlandet står også i hodet på ham. Han vil ikke helt innrømme det, men egentlig er Abel helt besatt av tanken på å få gitt ut «Here We Go Then, You And I» i England.

- Jeg mener at det albumet her er bra nok til å bli stort i England. Jeg tror ikke det engelske publikummet er så annerledes i forhold til det norske.

- Og, ok. Jeg kan godt innrømme det: Hvis jeg hadde fått valget mellom Volda, Ål og Halden, og på den annen side New York, Paris og Buenos Aires, hadde jeg kanskje valgt det siste. Ja, selvfølgelig vil jeg ut av landet!

YRKESMISJONÆR: - Jeg skal sørge for rekrutteringen til popstjerne-yrket, sier Morten Abel.