FOR LETT: — Jeg gikk ut av grunnskolen med to svært uheldige «gaver»: Jeg hadde ikke lært at jeg måtte jobbe for å oppnå gode resultater, de kom av seg selv. Jeg hadde heller ikke fått en sunn identitet og gruppetilhørighet, men følte meg isolert og utenfor fellesskapet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix
FOR LETT: — Jeg gikk ut av grunnskolen med to svært uheldige «gaver»: Jeg hadde ikke lært at jeg måtte jobbe for å oppnå gode resultater, de kom av seg selv. Jeg hadde heller ikke fått en sunn identitet og gruppetilhørighet, men følte meg isolert og utenfor fellesskapet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB ScanpixVis mer

Jeg er en skoletaper

Politikerne bør lytte til fagpersoner på evnerike barn. Og aller helst barna selv, som står i fare for å utvikle lav selvtillit.

Meninger

De siste åra har de såkalte evnerike barna fått stadig mer oppmerksomhet i media. Den siste debatten kom etter at NHO-leder Kristin Skogen Lund gikk ut i A-magasinet og fortalte om manglende utfordringer i skolen, og fikk svar av Landsstyremedlem i SV, Sunniva Holmås Eidsvoll. Sistnevnte deler opplagt ikke forståelsen av hva manglende utfordringer kan gjøre med et lite og forventningsfullt barnesinn, og går dermed indirekte til angrep på disse barna ved å slå ned stemmen Skogen Lund forsøker å gi dem.

En kan spore et sinne og engasjement hos Eidsvoll, som avslører at hun opplever kravet om tilpasset opplæring og oppfølging av de evnerike som urettferdig mot dem hun virkelig er bekymret for; de faglig svake elevene, de med psykiske problemer, læringsvansker eller nedsatt funksjonsevne.

Sunniva Holmås Eidsvoll feiler i å se at disse hun er bekymret for, faktisk også rommer evnerike eller sågar eksepsjonelt høyt intelligente barn. Vi hører Sofie Høgestøl fortelle i sitt tilsvar til Eidsvoll den 16. januar, om sin egen skolegang. Hun skriver at hun slet med dysleksi, noe som sorterer under læringsvansker og følgelig skulle vekke Eidsvolls bekymring. Men at dette ikke ble oppdaget ettersom hun samtidig var «flink» og evnerik. Dessverre er ikke alle evnerike barn samtidig «flinke».

Jeg var selv et høyt intelligent barn uten å vite det. Min mor oppdaget at jeg kunne lese da jeg var fire, og jeg kunne alle fire regneartene da jeg begynte i grunnskolen. Ettersom jeg var så «flink» å regne ut matteboka første dagen, fikk jeg stort sett sitte bakerst i klasserommet i en sofa og lese tegneserier, eller bøker jeg gikk og hentet meg i skolebiblioteket. Jeg var et «flinkt» barn, gjorde aldri noe ut av meg og aksepterte til enhver tid den situasjonen jeg var i.

I det hele tatt fikk jeg ikke noe særlig oppmerksomhet fra lærerne og jeg fikk ikke det solide fundamentet som barn behøver. Jeg følte meg annerledes og hadde ikke noe tilhørighet. Dermed gikk jeg ut av grunnskolen med to svært uheldige «gaver»: Jeg hadde ikke lært at jeg måtte jobbe for å oppnå gode resultater, de kom av seg selv. Jeg hadde heller ikke fått en sunn identitet og gruppetilhørighet, men følte meg isolert og utenfor fellesskapet.

Videregående skole bød på større utfordringer med et pensum som krevde at en faktisk leste lærebøkene og gjorde oppgavene. Ettersom jeg hadde blitt lat og var vant til å bruke fritiden til hva jeg ville, gikk det ikke særlig godt. Dessverre gikk det heller ikke dårlig nok til å vekke oppmerksomheten til lærere eller mine foreldre. Grunnleggende matte ga karakter fire uten å regne oppgaver hjemme, mens jeg med et nødskrik besto matte og naturfag i andreklasse.

Noe av årsaken til at det gikk slik var en uengasjerende lærer som hele timen sto med ryggen til, og at jeg derfor benyttet tiden til å skrive en novellesamling. Etter tre år uten gode studievaner gikk jeg ut med 3.98 i snitt, noe jeg var svært misfornøyd med, da jeg visste jeg kunne bedre. Jeg hadde mistet all forståelse av skolen som en læringsinstitusjon og opplevde de tolv åra som oppbevaring. Friminuttene de første ni ga meg en forståelse av boken «Fluenes herre», med konstant mobbing og vold som en lærte å akseptere og ta imot med en følelse av kvalme og selvforakt.

Etter videregående møtte jeg opp til førstegangstjeneste, med ferskt avslag fra Befalsskolen for Infanteriet og uten tro på at jeg egnet meg for høyere studier. Kort tid etter ble jeg anbefalt for befalskurs. Med klare mål og «motiverende» offiserer til stede under hele utdanningen skjedde det noe med selvtilliten og studievanene. Etter hvert oppdaget jeg at jeg faktisk kunne studere når formålet med faget ga mening. Jeg befant meg i et miljø hvor vi oppmuntret hverandre til å lese, og vi konkurrerte om å få de beste resultatene. Jeg fullførte krigsskole og tok en bachelormodul i prosjektledelse ved siden av full jobb og småbarn. Jeg fikk A på alle deleksamener og ble inspirert til å ta en mastermodul i prosjektledelse ved Handelshøyskolen BI. Dermed hadde jeg to høyskolefag med A på alle fem karakterer, og følte at jeg tidligere hadde kastet bort muligheten jeg hadde til å studere.

Da mine barn selv begynte på skole var de begge forventningsfulle og gledet seg. Det var først da vi opplevde at de endret atferd og mistrivdes at vi begynte å undersøke om alt ikke var som det skulle. Etter en lang og nedbrytende kamp mot skolens unnfallenhet oppdaget jeg begrepet «evnerike barn». En stor del av disse vil utvikle atferdsforstyrrelser dersom de ikke blir sett og utfordret slik at de kan dyrke fram sine medfødte evner.

Jeg testet meg selv med en godkjent intelligenstest utført av Mensa, og fikk et godt resultat som overbeviste meg om at jeg er høyt intelligent, og at dette dermed også kunne være tilfelle med barna mine. En WISC-IV evnetest hos pedagogisk- psykologisk tjeneste bekreftet antakelsen. Vi flyttet barna til en privatskole og så straks at deres atferd og skoleresultater forbedret seg. Denne skolen hadde større lærertetthet og større fokus på individuell oppfølging, noe som er fullt mulig å få til i den offentlige skolen også.

Det har kommet fram at mange kjente vitenskapsmenn og vellykkede mennesker på andre områder har hatt samme start i livet sitt. Heldigvis har disse hatt mennesker rundt seg som har sett deres talent og latt dem få utvikle seg i et tilpasset miljø. De evnerike barna behøver tilpasset opplæring og en lærer eller kontaktperson på skolen som har spesiell kompetanse på deres behov. I mange land i verden er «gifted education» en egen retning innen spesialpedagogikken, men i Norge er det forbudt ved lov å gi spesialpedagogikk til en elev som har «føresetnader for å lære raskare og meir enn gjennomsnittet».

De aller smarteste barna står i fare for å utvikle «alvorlig dyptgripende følelse av utilstrekkelighet og mangel på selvtillit» på grunn av sin følelse av å være annerledes og isolert fra sine jevnaldrende, slik professor Paul M. Sheldon skrev i Journal of Educational Sociology. De kan ha over åtte år høyere evnenivå enn klassens minst utviklede. Blant annet i USA, Storbritannia og Danmark finnes tilbud om egne skoler for disse barna. Utdanningsministeren ga nylig håp om dette i Norge også da han tok opp privatskoleloven til ny vurdering.

For to år siden falt en dom i Høyesterett hvor en høyt intelligent gutt ble tilkjent 900 000 kroner i erstatning etter å ha blitt mobbet i skolen. Det er mange som har hatt det slik som ham, og mange av dem er «flinke». De blir usynlige og tar imot mobbingen, utstår kjedsomheten og pådrar seg samtidig traumer. Etterpå skal de være takknemlige for det flotte utdanningstilbudet de fikk.

Hvordan situasjonen for de evnerike barna skal løses her i Norge må bli opp til politikerne å bestemme, men de bør helst lytte til de tjuetalls fagpersoner på evnerike barn som vi allerede har her i landet, og til hvordan dette løses rundt omkring i verden. De bør også lytte til foreldrene, og aller helst også barna selv. De har en stemme men blir sjelden hørt før de blir voksne og vellykkede så de får spalteplass i A-magasinet eller Dagbladet.