NORSK, MEN...: Jeg har mista tellinga på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg snakker bra norsk, skriver Mariam Eltervåg Cissé i dette innlegget. Foto: Privat
NORSK, MEN...: Jeg har mista tellinga på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg snakker bra norsk, skriver Mariam Eltervåg Cissé i dette innlegget. Foto: PrivatVis mer

Jeg er for brun for mine, for hvit for dem

Jeg er jo brun, men hvor hører de brune til? Hvor må vi dra for å føle tilhørighet?

Meninger

Jeg er mulatt. Jeg er brun. Eller melkesjokolade, som jeg forklarer til barn.

Hver dag må jeg forklare hvorfor jeg har den hudfargen jeg har. Hvorfor jeg ser ut som gjør. Hvorfor jeg er annerledes.

Det gjør meg ikke noe. Slik er ting når du er annerledes. Folk lurer på hvorfor du er som du er. Det vanskeligste er når folk lurer på hvor jeg er fra. Spør de på grunn av dialekten min eller spør de fordi jeg er brun? Jeg er oppvokst med at det er hudfargen min, det er alltid et tema om det er av nysgjerrighet eller om det er for diskusjonenes skyld. Jeg får ofte høre at jeg ikke er norsk.

Hvorfor vet jeg ikke, for jeg er jo det. Jeg er oppvokst med en norsk hvit mor, jeg har en norsk hvit familie, jeg har norske hvite venner. Jeg har aldri vært i landet hvor halve hudfargen min har opphav en gang, så hvordan kan jeg da være noe annet enn norsk?

Som mulatt møter du mange fordommer og stigmatisering. Jeg har mista tellinga på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg snakker bra norsk, hvor mange ganger jeg blir spurt hvor lenge jeg har bodd her. Jeg blir også antatt som prostituert på byen på grunn av hudfargen min. Men jeg er jo norsk?

Selv om fargen min alltid blir et tema, har det ikke vært et problem. Jeg var alltid sikker på hva jeg var og hvor jeg hørte til, selv om jeg ikke var en av dem på utsiden. Men så dro jeg til Uganda.

Jeg har alltid vært brun. Annerledes. Flerkulturell.

I Uganda var jeg hvit. I et land, på kontinentet jeg egentlig burde vært en av dem, var jeg en av de andre.

Illusjonen jeg hadde bygget opp i mitt eget hode om å endelig komme et sted hvor jeg skulle føle en større tilhørighet enn Norge ble knust. For i Afrika var jeg en hvitting, i Norge var jeg en svarting.

Så hva er jeg?

Jeg er jo brun, men hvor hører de brune til? Hvor må vi dra for å føle tilhørighet, hvor kan vi være oss selv uten å måtte forklare hvorfor vi ser ut slik vi gjør?

Jeg ser på meg selv som en nordmann, jeg er en av potetene. Jeg har norske tradisjoner, jeg er født her, det eneste unorske med meg er min fars gener.

Noen mener at disse genene er nok til å gjør at jeg ikke er en av dem. Men hvis jeg ikke er en av dem, hvem er jeg en del av da? Ikke de i Afrika, for der er jeg jo en hvitting?

Da jeg var liten kunne jeg ofte glemme hudfargen min. Helt til jeg så ned på armen min og ble påminnet at jeg var brun.

Tydeligvis hører jeg ikke til noe sted, verken en del av dem eller de.

Identitetskrisen ble plutselig veldig virkelige og mangelen på tilhørighet gjorde hverdagen vanskelig. Helt til noen gjorde det lettere for meg å være en av ingen. Noen forklarte meg hvem jeg var.

«Jeg var visst en påfugl», sier Karpe Diem (med Yosef fra Madcon). De sier at passet mitt er regnbuen og at jeg skal være stolt av meg selv. Yosef sier han har hatt det helt likt meg. Jeg var ikke alene med å ikke føle meg hjemme.

En påfugl er jo ganske innafor å være. Noe sjeldent og pent.

Jeg er verken hvit eller svart. Men jeg har en tilhørighet til begge sidene. Jeg er en del av både dem og de.

Å definere hvilken folkegruppe jeg hører til er en umulig jobb, for jeg har ingen.

Så jeg er en påfugl.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook