TILLOT N-ORDET: Haboon Hashi har somalisk bakgrunn, men er født og oppvokst i Norge. Hun har følt på hvordan det er å være svart i Norge. Foto: Privat
TILLOT N-ORDET: Haboon Hashi har somalisk bakgrunn, men er født og oppvokst i Norge. Hun har følt på hvordan det er å være svart i Norge. Foto: PrivatVis mer

Jeg er født i Norge. Og svart.

Jeg er min mor evig takknemlig for at hun lærte meg fra ung alder at utseendet mitt aldri vil bli viktigere enn hjernen min.

Meninger

Jeg er en første generasjons innvandrer med somalisk bakgrunn. Jeg er en svart kvinne som er født og oppvokst i Norge. Jeg har hatt friheten til å leve fritt blant mennesker som verken ser ut eller oppfører seg som meg. Jeg har gått på norsk skole hele livet mitt uten å måtte betale noe særlig for det. Jeg har fått næringsrik mat mesteparten av livet mitt (utenom et par år på videregående når jeg for det meste valgte å spise lunsj på McDonald?s). Jeg har hatt tak over hodet mitt hele livet mitt uten å måtte være bekymret for hvor jeg skal sove eller hvor jeg skal bo.

Jeg har hatt gode venner gjennom hele livet mitt, og med unntak av et par år på barneskolen er jeg aldri blitt utsatt for grov mobbing eller trakassering. Jeg hadde en helt gjennomsnittlig barndom med så masse is jeg bare kunne få tak i på 17. mai, så mange bøker jeg kunne lese på skolen og så mange filmer jeg kunne se på fritida med moren min. Jeg var så heldig å fikk lære tre språk i barndommen min - engelsk, norsk og somalisk. Jeg har klart å balansere både min tilhørighet til det norske samfunnet og min somaliske bakgrunn, og jeg er evig takknemlig for de vennene jeg har fått som har formet mitt syn på verden. Jeg er også min mor evig takknemlig for at hun lærte meg fra ung alder at utseendet mitt aldri vil bli viktigere enn hjernen min.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men på tross av alt dette har jeg nylig innsett at jeg hadde internalisert mye av rasismen jeg så rundt meg i oppveksten min. Både religionen og hudfargen min ble stadig vekk kritisert og nedverdiget. Jeg har tidligere sagt meg enig i utsagn som «svarte folk er ikke attraktive» og tillat andre å kalle meg n-ordet. Jeg trodde da at grunnen til at jeg lot disse tingene skli forbi uten å stå opp for meg selv og min kulturarv var at jeg ville passe inn. Jeg ville være anonym og nøytral som alle de andre i klassen. Jeg var ofte den eneste svarte i klassen, og på grunn av det var jeg også ofte talspersonen for rasen min. Hvis det var snakk om rasisme, diskriminering eller svart historie, var jeg alltid den som ble spurt om å dele min mening.

Jeg var åtte år første gangen noen spurte meg om hva jeg syntes om slaveri. Jeg hadde aldri engang hørt om slaveri og var ikke sikker på om dette var noe som hadde skjedd eller som skjedde der og da. Om jeg gjorde noe jeg ikke skulle, oppførte meg på en negativ måte eller annerledes, var det ofte rasen min som ble pekt ut som grunnen. Jeg kunne ikke bare være en vanskelig unge, eller en gjerrig person.

Mine handlinger, min personlighet og mine tanker var ambassadører for hele Afrika, og dette var noe jeg var svært ukomfortabel med. Det gjorde at jeg fjernet meg selv fra alt som kunne bli sett på som svart. Jeg endret musikken jeg hørte på, jeg endret verdiene jeg sto for, jeg endret måten jeg snakket på og hvem jeg var med. Alt for å ikke være talsperson for mennesker jeg aldri hadde møtt. Dette gikk så langt at jeg til slutt ikke så forskjell på hva som var min ytre maske og hva jeg egentlig mente og trodde.

Jeg har vært heldig, så ufattelig heldig. Jeg har vokst opp i et land som ikke bare lar meg nå målene mine, men som også oppmuntrer det harde arbeidet. Men jeg har også møtt nok blikk, nok kommentarer, nok fordommer til å sakte, men sikkert begynne å hate rasen min. Per dags dato har jeg jobbet imot det. jeg har omprogrammert hjernen min til å skjønne at det ikke nødvendigvis er Norges feil, men heller hele samfunnet vi bor i.

Vi eksisterer i en verden som bare 100 år tidligere drev med slaveri. Disse arrene sitter fortsatt dypt i vårt samfunn og er nå blitt overlevert til min generasjon. Jeg har møtt nok rasisme til å la meg selv bli kalt n-ordet i flere år før jeg endelig begynte å si ifra. Jeg har møtt nok fordommer til at det tok meg ti år før jeg kunne gå ut med afroen min uten å bry meg om kommentarer eller blikk. Det har tatt meg langt over fem år til å endelig tørre å gå med bikini uten å bry meg om at andre nå kan se hele kroppen min og hvor mørk jeg faktisk er. Jeg tør endelig å være den jeg er uten å bry meg om hva andre synes. Jeg har endelig klart å akseptere at selv om «mainstream» media ikke viser svarte jenter som attraktive, så betyr ikke det at de ikke er det.

At media nekter å vise verdien av å være svart, betyr ikke at det ikke finnes noen verdi i å være svart. Alt fra kulturen vår til hudfargen vår forteller en historie som er så spesiell og så rik at det er umulig å ikke være stolt av det om man bare tar seg tiden til å lære om det.

Til alle svarte jenter som sitter hjemme og retter håret hver dag, eller bruker antipermanent fordi du tror at du blir vakrere hvis du ser mer ut som jentene i klassen eller på jobben: du er vakker. Håret ditt er vakkert. Du trenger ikke å se ut som noen andre for å være vakker, for det er du allerede. Til alle jenter som tror at det å ha en stor afrikansk nese er stygt og bruker sminke for å gi inntrykk av at den er slankere: slutt med det. Legg ned sminkekosten. Nesa di er vakker. Du er vakker. Ikke la noen si til deg at du er mindre vakker enn det du er.

Norge er et fantastisk land med uendelige muligheter for alle innbyggere. Men som alle land i verden har Norge også stereotyper og fordommer mot svarte mennesker. Ord ødelegger en person selvtillit litt etter litt, selv om de ikke er klar over det selv.