Jeg er genuint bekymret for at både KrF og Venstre sakte, men sikkert forsvinner

Hvis ikke noen tar til fornuft snart.

VI TRENGER EN VOKSENSTEMME: Det er et paradoks at politikere insisterer på å diskutere saker som taxfreekvoter og TV-lisens, mens våre barn og ungdommer demonstrerer i gatene og regelrett hamrer på dørene til Stortinget for å få dem til å våkne, skriver Olaf Thommessen.

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
VI TRENGER EN VOKSENSTEMME: Det er et paradoks at politikere insisterer på å diskutere saker som taxfreekvoter og TV-lisens, mens våre barn og ungdommer demonstrerer i gatene og regelrett hamrer på dørene til Stortinget for å få dem til å våkne, skriver Olaf Thommessen. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer
Meninger

Om under en generasjon vil vi trenge 1, 5 jordkloder ekstra for å dekke våre behov dersom vi opprettholder forbruket og veksten slik vi gjør det i dag. Politikk har derfor aldri vært viktigere. Det samme gjelder politikernes rolle.

For meg er det derfor et paradoks at politikere insisterer på å diskutere saker som taxfreekvoter og TV-lisens, mens våre barn og ungdommer demonstrerer i gatene og regelrett hamrer på dørene til Stortinget for å få dem til å våkne.

Vi trenger et taktskifte i både mål og mening. Vi trenger ledere som tør å ta vanskelige valg. Vi trenger et regulatorisk rammeverk som gjør det enda mer lønnsomt å redde verden. Men først og fremst trenger vi noen voksne som skjærer gjennom støyen av politikere som stort sett er enige om det aller meste og som derfor finner småsaker å krangle om.

Hør bare: Det «innvandringskritiske» partiet Frp tar imot 3000 kvoteflyktninger i regjering, mens de radikale liberale i Unge Venstre har foreslått noe så hemningsløst som 6000 flyktninger. Det er altså en forskjell fra det ultraliberale til det innvandringskritiske på 3000 flyktninger. Kan vi ikke bare si 4500 og bli ferdige med det? For oss som allerede bor i Norge vil ikke differansen mellom de to alternativene endre vår livskvalitet i den ene eller andre retningen. Det vil heller ikke innebærer at grensene våre «flommer over», som enkelte frykter.

Før forrige stortingsvalg diskuterte man om man skulle ha seks eller åtte ukers pappaperm. Partiene på de respektive sidene kranglet høylytt, akkurat som om de to ukene som skilte dem var avgjørende for barns oppvekstsvilkår i Norge. Utenfor den politiske boblen hadde man nok ganske kjapt landet midt imellom på syv uker, uten å lage noe mer støy rundt det.

Folk flest skjønner at vi skal fortsette å leve av oljen en stund til, men at vi også må ta bedre vare på klimaet. Bilfritt sentrum er som røykeloven og kommer til å være selvsagt om bare få år. De fleste av oss vil gjerne ha villdyr og verne om sårbare arter som ulv, men vi vil jo ikke at de skal gjøre for mye skade.

Folk flest snakker med innestemme og er stort sett fornuftige mennesker som samler seg rundt midten. I norsk politikk snakker man imidlertid stadig oftere med høy utestemme om små symbolsaker. Det gjør man for å vise seg fram og for å veie opp for sin øredøvende enighet. Dette har vi faktisk ikke tid til.

Det er et skummelt at det ikke lenger finnes noen tydelige alternativer på midten. De som var der tvinges stadig lenger ut på en av fløyene, der de ender opp med å fronte symbolsakene sine med stadig høyere stemme. Hvis ikke noen tar til fornuft snart, så er jeg genuint bekymret fort at både KrF og Venstre sakte men sikkert forsvinner. Det ville vært utrolig dumt for norsk politikk og ikke minst for samfunnsutviklingen.

Mange av de viktigste politiske beslutningene må forankres bredt for at man skal klare å drive dem igjennom. I de situasjonene vil det alltid være kortest vei for alle til midten. Symbolsaken i klimapolitikken er Lofoten, Senja og Vesterålen. Frontene står utrolig hardt mot hverandre.

Jeg vil tillate meg å spørre hvor viktig denne saken egentlig er i den store sammenhengen? Hvor mye tid og krefter skal vi svi av på dette? Er det virkelig helt avgjørende for Norges framtid at man åpner for oljevirksomhet i akkurat dette området? Eller skal vi rett og slett bare bli enige om å la være og heller bruke kreftene på de andre betydelige feltene som det verken snakkes eller strides like mye om? Det ville gitt oss bedre tid til å lage gode politiske rammer for både bedrifter og enkeltmennesker som gjør det enkelt og lønnsomt å ta gode valg.

Vi bør også ta innover oss den store teknologiske utviklingen vi står ovenfor med eksponentiell vekst i både datakraft og viktige markedsdrivere som kommer til å endre både transportmønstre, produksjonsmønstre og forbrukeratferd radikalt framover. Elbilmarkedet i Norge har hatt en eksplosiv vekst, og dette er et marked som er politisk skapt. Kombinert med betydelig bedre batteriteknologi vil det føre til at vi alle kjører elektrisk om bare noen få år.

Vi har en knapp generasjon på oss til å lokalisere 1,5 ekstra verden. Jeg har alltid vært en JA-person, men akkurat på dette området tror jeg vi kan være enige om at det blir vanskelig å lykkes.

Det andre alternativet er altså å gjøre ting annerledes. I prosessen som nødvendigvis vil tvinge seg fram for å oppnå dette er det et stort behov for politisk lederskap. Det åpner seg nye markeder som trenger politisk drahjelp og gode rammevilkår. Da hadde det vært fint med noen tydelige, samlende og voksne stemmer som skjærer gjennom alle utestemmene og sørger for å bli hørt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.