- Jeg er helt feil

Maleren Unni Askeland (38) er ikke dusinvare, verken av utseende eller i uttrykk. Selv vil hun være kunstens svar på Courtney Love. Fra 20. november stiller hun ut i Oslo.

KLØFTA (Dagbladet): I et helvetes bråk, på 30 kvadratmeter, mellom ghettoblasteren med Massive Attack, et antikvarisk pissoar og drønnene fra Gardermobanen, maler Unni Askeland (38).

- De togene irriterer meg, sier Unni, og kikker opp fra paletten mens flytogene farer forbi, to meter fra veggen. Gulvet skjelver, vinduene, vel, det singler nesten i glass.

- Egentlig bryr det meg ikke mye. Jeg spiller så høy musikk, sier kunstneren. Som om man ikke har merket det .

Hun legger siste hånd, pensel og gulvsvaber på bildene hun skal ta med seg til Frode Saugestads og Bjarne Melgaards NAF-galleri i Oslo. Askeland og Melgaard, eier av Norsk Anarkistisk Fraksjon, har vært kompiser siden de herjet på Akademiet i Oslo sammen. Det er et tiår siden. Og mange kilometer lerret.

Lageret fullt

Unni Askeland har et lager fullt av bilder, et atelier med bilder under arbeid og et praktpissoar dekorert med skisser i serien «How to kill yourself in the bathroom». Sterke saker.

- Dette er bare nydelig! Her har halve Romerike pisset ned veggene. Resten har vel onanert, flirer Unni, og viser vei inn i rommet merket HERRER, på gamle, ærverdige Kløfta stasjon. Gamlestasjonen skulle legges ned. Unni tok kontakt med NSB Eiendom.

- Stasjonen er perfekt som atelier for en som bor tvers over veien og har fire barn å holde styr på. Jeg er på jobb, men nesten hjemme. Men det ble dyre lokaler, fastslår maleren, som deler hele stasjonslokalet med kunstnerkollegaen Sverre Koren Bjertnes. De har malt sammen i tre år.

Symbiose


I ett år har de husert i stasjonen. Vegg-i-vegg. Begge har latt seg påvirke av den andre, og ingen av dem er til å kjenne igjen fra «førstasjonstida».

- Jeg malte mest figurativt inntil jeg begynte å samarbeide med Sverre. Overgangen til det abstrakte har vært helt flytende. Det har tatt tid, men nå er jeg der. Egentlig er jeg ikke en abstrakt maler. Jeg gikk faktisk litt lei, skulle på liv og død fortelle en historie. Så jeg malte meg helt ned i svart.

- I svart?

- Bokstavelig. Digre, svarte flater. «Space»-bildene mine. Brukte fire svartfarger, en med metallisk look, og eksperimenterte vilt. Det gikk med så mye terpentin at jeg ble rusa! Unni ler med stor, rødmalt munn, kaster på det peroksidblonde håret og dulter til terpentindunken. Den klarer seg.

Kompromissløs


Hun er ikke dusinvare, verken av utseende eller i uttrykk. Temmelig intens og direkte. Skiller seg klart ut. Framtoningen får en til å tenke på Marilyn, Madonna, eller...

- Heller Courtney Love, takk! Jeg kan være kunstens svar på Courtney Love! Frekk som faen, går mine egne veier og driter meg ut altfor ofte. Der har du meg! Jeg er helt feil, skjønner du? Unni hyler av latter.

Folk snakker. Kolleger skuler. Unni trekker på skuldrene. Og hva så?

- Gidder faen ikke gjøre meg til for å tekkes andre. Verken kolleger eller publikum. Kunne kanskje gjort det bedre økonomisk hvis jeg hadde malt salongkunst, men søren heller. Der er jeg idealistisk. Jeg maler det jeg vil, og dersom noen vil kjøpe, flott! Jeg håper jeg både blir innkjøpt og utsolgt, jeg. Men jeg blir vel helst utskjelt, knegger hun.

- Det er jo bare å male jeg kan. Ellers er jeg helt talentløs. Forresten, ikke helt. Nå er jeg blitt bardame også! Mikser drinker, tapper øl. Sper på inntekten. Som salongmaler hadde jeg sluppet det. Men, på den annen side, det er mange hyggelige mennesker som går på bar.

ABSTRAKT: - Jeg blir nok heller utskjelt enn utsolgt, sier Unni Askeland.