Jeg er homo

Jeg har blitt banket opp, dynket i surmelk, fått hodet stappet i toalettskålen. En liten detalj har forandret hele livet mitt.

HVIS BARE ..: «Hadde jeg lært den gangen mot slutten av barneskolen at jeg var ok og ikke syk, ville ting gått mye raskere. For jeg lærte av min familie og av verden rundt meg at homofil, det ville man ikke være, det var litt som å få kreft», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
HVIS BARE ..: «Hadde jeg lært den gangen mot slutten av barneskolen at jeg var ok og ikke syk, ville ting gått mye raskere. For jeg lærte av min familie og av verden rundt meg at homofil, det ville man ikke være, det var litt som å få kreft», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Jeg er 23 år, bor på Østlandet, studerer, har venner og familie som alle andre. Om et par år fra nå håper jeg å være i full jobb, et fast sted og bo med et helt liv foran meg der jeg skal gjøre min plikt som borger. Jeg skal betale skatten min, lisensen min og jeg skal smile til de gamle damene på butikken om morgenen. Jeg vil tørre å påstå at jeg er som de fleste andre 23-åringer.

Jeg er homofil. Og på grunn av den ene lille detaljen blir jeg tatt ut av båsen som «normal» og kalt skeiv, jeg er ikke rett, men skeiv. En liten detalj som sier hvem jeg elsker, gjør at mange får et helt annet syn på meg som menneske. Kompiser er ikke like trygge rundt x-boxen som før jeg kom ut av skapet, jenter prater annerledes til meg og voksne ser på meg med et slags blikk av sympati og gremmelse.

For flere år siden fant jeg ut at jeg lettere faller for gutter enn jenter. Folk har prøvd å kalle meg syk, skremme meg inn i skapet igjen og i perioder har de klart det. Jeg har fått drapstrusler, blitt jaget av andre ungdommer i gata som vil ta meg. På ungdomsskolen nektet de andre guttene å dusje med meg. Ved flere tilfeller ble jeg forsøkt stukket i rumpa med en blyant, noen ganger klarte de det. Jeg har blitt banket opp, dynket i surmelk, fått hodet stappet i toalettskålen. En liten detalj har forandret hele livet mitt.

Men jeg tilgir dem. Jeg tilgir de jevngamle medelevene som truet meg på ungdomsskolen, de som skrek «Rævpuler» etter meg i sentrum. Fordi, disse vet ikke bedre. Da min lillesøster kalte sin lillebror for homse, tok jeg henne til side og spurte om hun visste hva det var. «Nei». Etter å ha forklart henne hva det betydde så hun på meg med undring: «Men det er da ikke så ille».

De jeg ikke tilgir, er voksne folk som oppfører seg på samme måte. Voksne som burde ha fått nok kunnskap til å forstå at homofili ikke er smittsomt, eller at homofili ikke har noe med pedofili eller barnerov å gjøre. Jeg har møtt mennesker med utdannelse som har fordømt meg for min legning, som har latt min legning overskygge alt det andre ved meg. Men la meg ta det litt fra begynnelsen.

Hva vil det egentlig si å være homofil? Ifølge Store norske leksikon betyr det å være «følelsesmessig eller erotisk tiltrukket til personer av samme kjønn» kontra heterofil som betyr å være «følelsesmessig eller erotisk tiltrukket til personer av motsatt kjønn». Enkelt og greit, det handler ikke om virus, feminine gutter eller traktorlesber.

En del mener at homofil er noe man kan bli som et resultat av diverse ting i oppveksten. Enten det er mye onanering, tap av far eller et dårlig forhold til sin mor. Ingen av disse teoriene har jeg noen gang sett blitt bekreftet igjennom forskning. (Og om noen har kommet over noe annet tar jeg gjerne imot det). Man regner vel fortsatt med at ti prosent av oss har en «anormal» seksualitet, enten det vil si å være bifil, trans eller homofil. Og er homofili naturlig? Så vidt jeg vet er jeg født av min mor, på lik linje som alle andre, og når jeg en dag dør vil jeg også brytes ned av naturen. Så jeg vil påstå det.

Jeg brukte år fra det begynte å gå opp for meg, til jeg aksepterte meg selv for den jeg var. Hadde jeg lært den gangen mot slutten av barneskolen at jeg var ok og ikke syk, ville ting gått mye raskere. For jeg lærte av min familie og av verden rundt meg at homofil, det ville man ikke være, det var litt som å få kreft. Mamma fortalte meg også flere ganger at om jeg noen gang kom ut av skapet ville hun grine sine modige tårer, for ingen mor ønsker jo egentlig en slik skjebne for sitt barn.

Jeg hadde tre selvmordsforsøk på ungdomsskolen. Og det verste er at mange mener at jeg burde død, jeg hører ofte at homofile burde vært stilt opp på rekke og skutt en etter en. Eller som en onkel av meg sa: «Der gjorde i alle fall Hitler noe riktig».

Men, jeg har vokst. I dag kan jeg stå oppreist og si at det ikke er noe galt med meg, og at alle som mener noe annet på grunn av min legning er ignorante og ganske egoistiske. Enkelte voksne folk som egentlig ikke har noe med meg eller mitt liv å gjøre, har null problem med å fortelle meg hvor feil jeg er. Voksne folk har sendt meg meldinger på Facebook og bedt meg henge meg, bedt meg om å ta til vettet. Jeg har møtt kristne som har villet hjelpe meg ut av «sykdommen».

Og det verste er at disse menneskene gjemmer seg bak at de vil mitt beste. At de har stor kjærlighet til meg, men at jeg må forstå at den lille detaljen ved meg, forpester hele min rett til å eksistere. De gjemmer seg bak det at de mener godt. Når sannheten er at de, i likhet med rasister, nazister og andre som egentlig drives av frykten for det litt ukjente, er rævhål.

Jeg er en gutt på lik linje med andre gutter. Og det er ikke lett for en del å svelge. En del menn har til og med prøvd å liksom degradere meg fra mitt eget kjønn og ned til det kvinnelige (som om kvinnekjønnet liksom er under mannen). Og om jeg så var en feminin gutt, om jeg så hver eneste dag spradet rundt i høye hæler og korte rosa prinsessekjoler, så er det inget menneske i dette landet, på denne kloden som har noen rett til å komme bort til meg og fortelle meg at jeg ikke fortjener å leve. Jeg lever, deal with it.

Jeg har aldri opplevd å bli akseptert av mine foreldre, det tok nesten livet av meg. Om man som foreldre mistenker, tror, eller har hørt at sønnen eller datteren er skeiv, ikke ta det opp. Snakk heller positivt om de skeive som dukker opp på TV, enten det er politikere eller Jan Thomas, ha en åpen og aksepterende tone i hjemmet. Så vil et barn når det er klart for det, stupe ut av skapet. Jeg synes ingen foreldre har rett til å synes synd på seg selv, fordi de for eksempel ikke vil få «genetiske» barnebarn (en argumentasjon fra min egen mor). Det viktigste bør ikke være barnebarn men at det barnet man selv har, vil være lykkelig, uansett hva.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.