Hvordan skal voksne oppfatte tegn på at noe er galt når de ikke blir fortalt at de må være oppmerksomme og at det kan skje med hvem som helst?     Foto: © Luca Kleve-Ruud / Samfoto
Hvordan skal voksne oppfatte tegn på at noe er galt når de ikke blir fortalt at de må være oppmerksomme og at det kan skje med hvem som helst? Foto: © Luca Kleve-Ruud / SamfotoVis mer

Jeg er hvem som helst ...

Hva skal barn gjøre når de blir misbrukt? Mange vet ikke engang at det som skjer er galt, hvordan skal de vite at de må si ifra?

Meninger

Hei, kjenner du meg igjen? Vet du hvem jeg er?

Jeg kan være kvinnen bak deg i kaffekøen, på bussen, eller kvinnen du passerer på gaten. Når du ser på meg, tenker du umiddelbart at jeg er et offer? At med meg må det ha skjedd noe forferdelig?

Du leser i avisen at folk har blitt misbrukt, blitt frarøvet sin uskyld som barn, og du tenker: «takk Gud for at det ikke er meg, eller noen jeg kjenner».

Du priser deg selv lykkelig for at dette ikke skjer med deg, eller dine nære. At sånne ting ikke skjer på skolen du sender barna dine i, eller idrettslaget de er med i. For sånne ting skjer jo ikke med deg.

Tankegangen folk flest har om at brutale ting, spesielt noe så tabubelagt som seksuelle overgrep skjer med «alle andre»- er dessverre veldig vanlig. Kanskje det har noe med at folk på et sett og vis blir beroliget av naiviteten de selv påfører seg, eller kanskje man rett og slett ikke tenker over at sånne ting i det hele tatt skjer.

Forestill deg å holde pusten under vann. For hvert sekund som går gjør det fysisk vondere. Det er uutholdelig. Forestill deg så å bære inne på en hemmelighet som gjør fysisk vondt i mange, mange år. Hvordan føles det? Tenk deg at så mange som halvparten av Norges befolkning kjenner noen som har det sånn, kjenner noen som har blitt utsatt for noe så uutholdelig som seksuelle overgrep. Så mange?- tenker du. Sikkert mange flere, tenker jeg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis det er slik at det faktisk er så mange som enten har blitt utsatt for det selv eller kjenner noen som har det- hvorfor er det så skrekkelig stille om det da? Hvorfor ties det om at det faktisk skjer, at det kan skje med dine barn, eller dine venners barn?

For det kan skje, og skjer med nettopp hvem som helst. Jeg er hvem som helst, og jeg ble misbrukt og frarøvet uskyld. Og jeg velger å snakke høyt om det! For jeg vet hvor uutholdelig det er å bære på en hemmelighet som gjør fysisk vondt og som tærer på deg for hver eneste dag som går.

Aldri ble jeg fortalt at en mann som tar på tissen din er galt, at han tar deg på steder ingen andre enn du selv skal ta, og at det å blø fra tissen som 6-åring ikke var normalt. Aldri ble jeg fortalt at sånne ting kan skje, og aldri ble jeg fortalt hva man skal gjøre om noe sånt faktisk skjer. Derimot lærte jeg på skolen hvordan man trer på en kondom og at man i løpet av puberteten opplever forandringer med kropp og sinn- men aldri ble jeg fortalt om seksuelle overgrep og hva det i det hele tatt var.

Hva skal barn gjøre når de blir misbrukt? Mange vet ikke engang at det som skjer er galt, hvordan skal de vite at de må si ifra? Hvordan skal voksne oppfatte tegn på at noe er galt når de ikke blir fortalt at de må være oppmerksomme og at det kan skje med hvem som helst? Hvordan skal de vite hvordan man håndterer noe så brutalt og virkelighetsfjernt?

Hvis vi skal bli oppmerksomme og kunne håndtere det når noe slikt skjer, må det nødvendigvis snakkes om. For vi må bryte tausheten, og vi må kreve at det tas på alvor. For hvor ligger egentlig ansvaret? Hos barnet? Foreldrene? Skolen? I alle fall ikke hos barnet. Her må vi i samfunnet som en helhet ta ansvar. Vi må tørre å stille krav og forvente at det blir håndtert, og ikke bare skuffet ned i et støvete og gudsforlatt dokumentarkiv. Vi må tørre å åpne øynene og tørre å sprekke den store bobla som har ordet «tabubelagt» skrevet over hele seg.

Helt til slutt, til deg som leser; kunne du se det på meg? Jeg er hvem som helst, og jeg har blitt seksuelt misbrukt som barn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook