OMSTRIDT FORFATTER: I hjemlandet Tyrkia er Asli Erdogan en omstridt forfatter. Men hun er blitt hyllet internasjonalt som et av de mest lovende navnene i nyere, europeisk litteratur. Denne uka er hun i Lillehammer. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
OMSTRIDT FORFATTER: I hjemlandet Tyrkia er Asli Erdogan en omstridt forfatter. Men hun er blitt hyllet internasjonalt som et av de mest lovende navnene i nyere, europeisk litteratur. Denne uka er hun i Lillehammer. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

- Jeg er i faresonen hele tida

Risikabelt å være regimekritisk skribent i Tyrkia.

LILLEHAMMER (Dagbladet) Den tyrkiske forfatteren Asli Erdogan (44) er en spinkel skikkelse, iført altfor tynne klær for vinden som feier over Østlandet når hun lander etter fire timers reise fra Istanbul. Hun skutter seg, men er lattermild, til tross for at hennes situasjon som forfatter er både dyster og uforutsigelig. Hun er en av landets mest kjente forfattere og er blitt hedret både nasjonalt og internasjonalt. Men hun er omstridt og har betalt en høy pris for sin posisjon som menneskerettsforkjemper og regimekritiker.

- Jeg blir boikottet av størstedelen av tyrkiske media. Den største avisa, Hürryet, har ikke nevnt meg på åtte år. Det er nokså frustrerende. Jeg slipper heller ikke til som skribent. Det eneste stedet jeg får skrive, er i den kurdiske avisa Özgür Günden, der jeg har levert spalter de to siste månedene. Jeg er en av de få ikke-kurderne som skriver der.

- Er det ei avis som får være i fred?

- På ingen måte. Siden den ble startet tidlig på 1990-tallet, er 73 medarbeidere blitt drept. Den mest kjente var Musa Anter, som var  72 år da han ble myrdet i 1992. De fleste som jobber der, er frivillige, men jeg har bedt om en symbolsk sum på 70 euro pr. artikkel. Det er tross alt det eneste jeg har å leve av. Avisa er under et kontinuerlig press. Påtalemyndigheten har hundrevis av saker gående, både mot enkeltpersoner og mot avisa som sådan. Redaktørene må fra tid til annen reise utenlands, med dommer på hundre år hengende over hodet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tross for denne risikable virksomheten, har ikke Asli Erdogan tenkt å legge ned pennen. Selv ikke ved tanken på at journalister stadig blir arrestert i dagens Tyrkia. Hun har deadline på en ny spalte mens hun er i Lillehammer.

- Selvsagt er jeg redd innimellom. Jeg er i faresonen hele tida. Jeg visste ikke at det var så tøft da jeg sa ja til jobben. I øyeblikket tror jeg 68 journalister sitter fengslet i Tyrkia. Det som skjer er skremmende. 12. juni er det valg, og etter det kan alt skje. Det er grunn til å frykte at en ny regjering vil stramme inn grunnloven og at PKK (Kurdistans Arbeiderparti) vil avslutte den våpenhvilen de stort sett har overholdt i det siste. Som skribent i Özgür Günden blir jeg av mange betraktet som en terrorist, selv om ingenting av det jeg skriver oppfordrer til vold. Snarere tvert imot argumenterer jeg for fredelige løsninger. Likevel er jeg under et ganske voldsomt press fra myndighetene.

- På hvilken måte merker du det?

- Jeg blir avlyttet og overvåket. Folk følger åpenlyst etter meg på gata. For alt jeg vet er det meningen at jeg skal se dem. Jeg har hatt innbrudd i leiligheten min, men kan selvsagt ikke bevise at det er politiet som står bak. Jeg er under mistanke både fordi jeg skriver i en kurdisk avis og fordi jeg er kvinne. Det er ikke godt å si hva som er verst. Tyrkia er et machosamfunn der kvinner har en svak posisjon. Blant kurderne er det annerledes, der har kvinnen høyere status. Men kurderne er under et voldsomt press. Siden midten av februar er 1500 mennesker blitt anhold og 800—900 arrestert og fengslet, blant dem akademikere og journalister. Alle frykter hva som kan skje etter valget.

Tidligere skrev Asli Erdogan for avisa Radikal, men derfra har hun fått sparken to ganger. Flere ganger har hun opplevd å bli hengt ut av pressen. I 2008 tok fem akademikere initiativet til et skriv rettet til den armenske befolkningen, der de bekreftet og beklaget det omstridte folkemordet på armenerne utført av tyrkiske myndigheter i 1915—1917. Det var for uttalelser om dette i 2005 nobelprisvinneren Orhan Pamuk ble anklagd av myndighetene, i en sak som seinere ble henlagt. Asli Erdogan var en av de som skrev under på oppropet.

- Dermed ble jeg sammen med to andre kvinner som hadde skrevet under, hengt ut i pressen med store bilder på førstesida. Ikke de fem som hadde lagd oppropet.

- Hvordan reagerte du på det?

- Det var ille, men de har gjort verre ting. I 2003 utga en ekskjæreste ei bok om meg, en riktig stygg bok med private bilder av meg uten brystholder. Den ble voldsomt eksponert. Han kalte det en roman, men ingen var i tvil om hvem han skrev om. Dessuten ble magasinene utgitt med forsidebilder av meg halvnaken. Jeg ble betraktet som en hore. Jeg følte at hele Tyrkia snakket om meg. Det var verre enn tortur, som om jeg ble voldtatt av millioner av mennesker. Den ene artikkelen fulgte den andre. Jeg talte opp 14 store oppslag. Det tok ikke slutt før Irak-krigen begynte i mars 2002. Da fikk de noe annet å skrive om. Jeg ble kjent igjen på gata. Folk ropte skjellsord etter meg og diskuterte offentlig om jeg var pen eller stygg. Alle følte en rett til å invadere livet mitt. Etter dette ble jeg redd for å lese aviser. Jeg fikk panikkanfall. Selv etter ni år er jeg engstelig. Jeg leser fortsatt få aviser og har ikke TV.

Etter de skandaløse avisoppslagene, reiste Asli Erdogan utenlands en periode. Nå er hun tilbake i Istanbul, en by hun har hatt lyst til skrive en roman om. Men de siste åra har det ikke vært så lett å komme i gang. I tillegg til den vanskelige situasjonen som offentlig person har hun hatt en komplisert nakkeoperasjon og store problemer innad i sin egen familie.

Asli Erdogan hadde ingen planer om å bli forfatter da hun studerte fysikk og computerteknikk. Men etter endt utdannelse, mens hun jobbet som atomfysiker i CERN (European Organization for Neclear Research) fikk hun ånden over seg.

- Jeg hadde 14—15 timers arbeidsdager sju dager i uka. Likevel gikk jeg hjem og skrev. Jeg sov kanskje to timer om natta. Det var tøft, men jeg var jo ung, bare 25 år gammel. Jeg måtte bare skrive. Jeg holdt på sånn i sju måneder. Da hadde jeg skrevet «Den mirakuløse mandarin», som kom ut i 1996.

Den neste boka, «Byen med den røde kappen», ble utgitt to år seinere. Denne boka, som er en intens skildring av Rio de Janeiro, gjorde henne kjent over en hel litterær verden.

- Jeg skrev og skrev. Jeg følte at det å skrive var viktigere enn det å være forfatter. Det var en renselse, en flukt. Jeg måtte finne en vei.

- En vei ut?

- Nei, en vei inn. I min egen identitet.

I begge de to bøkene som er utgitt på norsk av Asli Erdogan er det urbane landskapet skildret med sterk detaljrikdom. Når skal hun skrive om byen hun bor i, Istanbul, av mange betraktet som en av verdens mest grensesprengende metropoler?

- Byen er fascinerende, sier hun.

- Da jeg skildret Rio, opplevde jeg den som en labyrint. Samtidig er den et speil av hovedpersonen. Volden, ekstremiteten, er også i henne selv. Min nyeste roman, «Steinbygningen» (norsk utgave neste år), handler om Istanbul. Den forteller om et fengsel. Den fikk faktisk en pris i Tyrkia, og det er ikke dårlig, når man tar i betraktning at den handler om tortur. Det ble så vidt nevnt i en notis her og der. Men jeg har et prosjekt. Mens jeg opplever at favelaen var nøkkelen til Rio, tenker jeg at nøkkelen til Istanbul nettopp er fengselet. Så jeg har tenkt å følge opp med et fire romaners prosjekt med det som tema. Bøker der jeg vil snu rundt på alle klisjeer. Men det ligger litt inni framtida. Akkurat nå er ting for kaotisk rundt meg.

- Men spaltene vil du fortsette med?

- Ja, selv om jeg langt fra føler meg trygg. Jeg kan bare håpe at det ligger en beskyttelse i at jeg er internasjonalt kjent. På den andre siden føler jeg merkelig nok en egen form for frihet i Özgür Günden. Fordi jeg kan skrive om akkurat hva jeg vil. Så lenge det varer.