<b>FALSKT OG EKTE?</b> Jeg har aldri tenkt at jeg er ekte-Birger det ene stedet, og falske-Birger det andre. &nbsp;Foto: André Løyning
FALSKT OG EKTE? Jeg har aldri tenkt at jeg er ekte-Birger det ene stedet, og falske-Birger det andre.  Foto: André LøyningVis mer

Jeg er i vantro. Hva er det med internett som forvirrer folk?

Alle som tror selvpromotering, nettverksbygging og mytologisering startet med Snapchat, burde lese norsk litteraturhistorie – om igjen.

Meninger

Igjen er en norsk kommentator bekymret på norske forfatteres vegne. I en artikkel med tittelen «Må forfattere være hyperaktive på sosiale medier for å vinne kampen om leserne?», lurer BTs litteraturanmelder og kommentator Silje Stavrum Norevik på om «spastisk aktive Facebook-forfattere» ødelegger for leseropplevelsen før den har begynt.

Jeg er ærlig talt i vantro over å lese et menneske på min egen alder, som tenker at «internett» og «det virkelige livet» er to forskjellige ting.

Jeg fikk tilgang til internett da jeg var 13 eller 14 år. Jeg lærte meg å kode HTML og laget nettsider. Her delte jeg blant annet forsøk på skjønnlitterære tekster. På Tromøya var det ingen som visste at jeg skrev og leste. På internett møtte jeg for første gang andre som arbeidet med skjønnlitteratur. De kom fra Dikt.no, eller Brynjulf Jung Tjønn sitt Jung forlag, eller Grøndahl, eller fra IRC-kanalen #filosofi. Hundrevis av unge skrivende og lesende fant hverandre. Hver dag etter 17:00 satt jeg foran datamaskinen og deltok i et fellesskap jeg ikke visste eksisterte, men som raskt ble en stor og naturlig del av ungomdshverdagen.

I dag går det nesten ikke en uke uten at jeg leser, deltar i eller irriterer meg over interessante samtaler om litteratur. Noen på nett, andre på telefon, et par ansikt til ansikt.

Disse første møtene med de litterære felleskapene var den mest radikale opplevelsen av frihet jeg hadde kjent så langt i livet. Her slapp jeg å være en del av et lag eller en gjeng eller et kor eller et parti. Det holdt å være en som skrev og leste.

Jeg har aldri tenkt at jeg er ekte-Birger det ene stedet, og falske-Birger det andre. Eller at det jeg gjør og sier til mine venner og bekjentskaper på internett betyr mindre. Selvsagt omfattes også sosiale medier av den menneskelige tilstand. Våre venner bedriver selvfremstilling på Facebook, slik de også gjør hjemme på middagsbesøk. Vi kaster bort tid på Facebook. Ja. Slik vi hver dag kaster bort tid vi burde forvaltet bedre. I dag har jeg for eksempel brukt 15 minutter på å skrive en tekst som burde være helt overflødig. Men selv om salen burde være tom, settes forestillingen om Den ekte forfatter stadig opp til fulle hus.

I artikkelen nevnes Agnes Ravatn, en strålende dyktig kollega som nå ifølge Stavrum «har kvittet seg med datamaskinen og skriver bøkene for hånd på en gård i Valevåg i Sveio. Likevel selger hun bøker som hakka møkk.» Jeg skal være en ærlig leser og innrømme at jeg ikke forstår hva Stavrum mener her. Er det fordi Ravatn har kastet datamaskinen at hun har begynt å selge bøker? Lå den solide produksjonen, stadige deltakelsen og høye synligheten i alle år forut for dette som en begrensning for forfatterskapet hennes? Har ikke alle fått med seg at Ravatn ville kurere sin egen nettavhengighet?

«I 2016 er det skrevne ord ikke lenger nok» skriver Silje Stavrum. Hun har rett i at bok-trailere er et nytt fenomen. Alle som tror selvpromotering, nettverksbygging og mytologisering startet med Snapchat, burde imidlertid lese norsk litteraturhistorie – om igjen.

Utover at de bør skrive så gode bøker som mulig, har jeg få meninger om hvordan forfattere bør bruke tiden sin. For min egen del er valget enkelt. Internett er det som tar minst tid. Jeg har små barn og må arbeide for å tjene penger. Jeg har ikke tid til å delta på alle de arrangementene jeg kanskje burde. Ikke interesse av å være med i miljøer eller klikker. Ikke overskudd til å møte lesere og kolleger og portvoktere og bransjefolk ofte nok. Bøkene får snakke for seg, og i det lange løp gjør de forhåpentligvis det.

Selvfølgelig bruker jeg også Facebook til å holde kontakten med lesere, venner og kolleger. Slik jeg har brukt ulike digitale plattformer for menneskelig kontakt, helt siden begynnelsen. Da kan jeg selv velge når jeg vil være sosial. For meg er nemlig fremdeles friheten det mest tiltrekkende med et liv i litteraturen. Jeg gidder ikke bli et annet menneske bare fordi jeg gir ut romaner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.