DET HANDLER OM KLASSE. Igjen. På nittitallet gikk ordet fra nøkkelbegrep (i sosiologi og raddispolitikk) til dinosaurbegrep, uten at ulikhetene i levekår og livssjanser ble mindre av den grunn, skriver Kjetil Rolness. Illustrasjon: Flu Hartberg
DET HANDLER OM KLASSE. Igjen. På nittitallet gikk ordet fra nøkkelbegrep (i sosiologi og raddispolitikk) til dinosaurbegrep, uten at ulikhetene i levekår og livssjanser ble mindre av den grunn, skriver Kjetil Rolness. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Jeg er ikke eliteklassen

Et av maktens privilegier er å fornekte sin egen makt. Nå er middelklassen kommet dit.

«JEG ER MIDDELKLASSEN. Den som vet hva klasse er. Jeg har oppfunnet og skrevet historien og det som jeg ikke har beskrevet, det finnes ikke. Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg. Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn."

Dette diktet av Stein Mehren bør i dag revideres: Middelklassen vet ikke hva klasse er. Ikke engang middelklassesosialistene. Og arbeiderklassen var noe venstreintellektuelle beskrev før. Altså finnes den ikke lenger.

Det som finnes nåtildags er vanlige folk med stort forbedringspotensiale. Folk som sliter med skolevegring, manglende karriereambisjoner, politisk hjemmesitting, usunt kosthold, lite trening, dårlige medievaner, overmøblering, tvilsom barneoppdragelse og tradisjonelle kjønnsroller. Men bare vi får på dem kulturelle skolesekker, gir dem generell studiekompetanse, nøkkelhullmerkede matvarer, pappapermisjon og studierabatt hos Filarmonien, vil de sakte bli ledet i riktig retning. Og til slutt vil vi alle stemme SV, like god norsk design og danse på en seng av økologiske linser.

DET HANDLER OM KLASSE. Igjen. På nittitallet gikk ordet fra nøkkelbegrep (i sosiologi og raddispolitikk) til dinosaurbegrep, uten at ulikhetene i levekår og livssjanser ble mindre av den grunn. I 2005 kom «klassereisen» på moten («Fornavnet mitt er Ronny», Lars Ove Seljestads «Blind»). Og nå, etter statsviteren og bloggeren Malin Lenita Viks såre, personlige skildring av sitt møte med en fremmed og snobbete middelklassekultur, er det igjen duket for en klassedebatt som avsluttes neste uke.

«KULTURELITEN» har fått mye billig og negativ oppmerksomhet. Men om vi har opplevd en «elitenes triumf», slik danske Lars Olsen påstår i boka med samme navn, handler den vel så mye om den administrative eliten og næringseliten. Veksten i offentlig byråkrati, utdannings- og kulturinstitusjoner, medier og underholdningsbransje, har skapt et innflytelsesrikt, urbant sjikt som både kulturelt og økonomisk befinner seg langt unna de brede lag som de skal representere og betjene.

Vi snakker om politikere, forskere, journalister, forlagsfolk, eksperter og ledere. Folk som studerte sammen, pleier nettverk, bor i samme bydeler, gifter seg med hverandre og har barn på samme skoler. Jobben til disse «forstadskosmopolittene» er å sette dagsorden, definere problemer, utrede tiltak, ta beslutninger, ofte på den uerkjente forutsetning at deres verden og deres verdier er alles. Vi må selvsagt tilpasse oss kompetansesamfunnet, satse på byene og klyngene, legge til rette for den kreative klassen, bygge spektakulære kulturhus, bankbygg med innovativ kunst og enorme sentraliserte sykehusenheter, som vaskes av underbetalt, ufaglært personell, hvis hverdagserfaringer befinner seg langt under offentlighetens radar.

MEN MAKTEN VIL ikke erkjenne sin egen makt. For noen år siden intervjuet hovedfagsstudenten Svein Jarle Fagerheim 23 menn i Bergen fra den øvre middelklassen. Typiske karrierevinnere med naturlig autoritet på ethvert foreldre- eller styremøte: «Stor var derfor overraskelsen når det viste seg at informantene i liten grad kan sies å åpent vedkjenne seg hverken deres suksess eller makt. Snarere virket de mange ganger å være totalt uvitende om eget ståsted, innflytelse og privilegerte liv.»

ELITE? HVILKEN ELITE? Det er små forskjeller i Norge. Vi er alle middelklasse nå. Tanken er bekvem om du tilhører det høykompetente mindretall. Men når du en sjelden gang forlater ditt naturlige habitat og menger deg med fotfolket - på venterommet hos legen, langs hylleradene på Nille, i dekkøen hos Sharif, merker du lukten av en stor og annerledes stamme: The Not-So Beautiful People. Det går på vekt, frisyre, bekledning, oppførsel, språk og lydnivå. Og da sitter avsmaken løst, selv om dannelsen holder maska.

Dette er Klassesamfunnet 2.0, basert på utdanning og kulturkapital. Mer diffust og immaterielt enn det gamle, men like knallhardt, i følge valgforsker Frank Aarebrot: «Vi er den første norske generasjonen som tilbringer de fleste av våre våkne timer som konsumenter, og ikke produsenter. Og mens vi har et likhetsorientert produksjonssamfunn, er vi i ferd med å få et klassedelt konsumsamfunn. I dette konsumklassesamfunnet er SV, Arbeiderpartiet og Høyre overklassepartiene, mens Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er underklassepartiene.»

SV-ERE LIKER IKKE å ligne på Høyre-folk, selv om velgerne deres har samme andel med høy utdanning. Og venstresiden vet å parere eliteanklager: Man viser til unntak. (Noen av mine beste venner er harry!). Man kaller det selvpisking. Man peker på rikingene: Dér er den egentlige makten! Men hovedpoenget til Malin Lenita Vik (som selv skriver i Klassekampen) består: Venstresiden har som mål frelse et folk de i beste fall ikke forstår, i verste fall forakter. Tross all sin kunnskap og godhjerta solidaritet er det ingen sosialist som skjønner hvordan noen kan stemme FrP eller ikke lese aviser uten å være idiot.

Vik hadde ikke engang hørt om Klassekampen da hun begynte å studere. Og hvordan har venstresidens hovedorgan tatt hennes kritikk?

«At høytutdannede med god inntekt tar stor plass i mediene og den offentlig debatten - og mer alvorlig - legger premisser for politikken fordi de befolker de politiske institusjonene, er et økende demokratisk problem, som ikke minst venstresida bør bekjempe,» skriver redaktør Bjørgulv Braanen på lederplass. Venstresiden må «tiltrekke seg folk fra alle samfunnslag, og skape miljøer som alle typer folk føler seg hjemme i.»

HVORDAN GJØR Klassekampen det? Ved å lage en avis av så høy kvalitet at den er uleselig for lavutdannede. Slik fristes potensielle abonnenter: «Er du ute etter ny kunnskap og nye perspektiver? Andre vinklinger? Kanskje Norges beste utenriksdekning? Liker du å ta del i kulturdebatten? Er du politisk engasjert? Opptatt av feministrelaterte problemstillinger?»

Og fjellene ropte høyt hurra. Majoritetssmaken avvises med stolthet. Klassekampen «har stadig flere fornøyde lesere som er lei av mainstreamavisene og kjendisstoffet!»

DAGBLADET, ifølge Aarebrot «en ekstrem overklasseavis» (slik Ikea er en kulturell overklassebutikk), blir i denne sammenheng ikke elitistisk nok. Der Dagbladet bruker kjendiser, bruker Klassekampen professorer. På en av reklamebrosjyrene poserer historiker Knut Kjeldstadli på forsiden, og sier: «I dag er det avisen, mer enn partiene, som er en «kollektiv intellektuell» for den radikale, kritiske bevegelsen.»

Denne sikkert radikalt salgsutløsende selvros tildekker at Klassekampen (som sin fetter Morgenbladet) i dag er et klasseorgan for akademikere og intellektuelle, selv på borgerlig side. William Nygaard, Francis Seiersted, Berge Furre og Jonas Gahr Støre har alle stått fram som entusiastiske KK-lesere i vervekampanjer. Klarere kan elitenes tverrpolitiske, sektorovergripende triumf knapt illustreres. Samtidig framgår selvinnsikten av avisens motto: «Utfordrer det etablerte.»

SPALTIST:  Kjetil Rolness skriver lørdagskommentaren i Dagbladet hver fjerde uke. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet
SPALTIST: Kjetil Rolness skriver lørdagskommentaren i Dagbladet hver fjerde uke. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet Vis mer