ETTERLYSER MÅLBEVISST LETING: «Der jeg tror det skorter litt er å lete spesielt etter talenter med etnisk minoritetsbakgrunn, skriver Assad Nasir.
ETTERLYSER MÅLBEVISST LETING: «Der jeg tror det skorter litt er å lete spesielt etter talenter med etnisk minoritetsbakgrunn, skriver Assad Nasir.Vis mer

Jeg er ikke fargerik pynt

Jeg vil ha flere kunstnere som ser ut som meg, men jeg vil ha dem som kunstnere, ikke som minoriteter fra en etnisk gruppe.

«Gi blaffen i minoritetene» skriver Kristian Meisingset i Dagbladet 9. januar. Jeg kunne ikke vært mer enig. (Tenker du ble overrasket nå for du ventet vel en sutrende minoritet som syntes synd på seg selv). Kulturlivet skal ikke rekruttere etniske eller andre minoriteter bare fordi de er minoriteter, verken som utøvere eller som publikum. Det hadde vært det samme som å si: «Vi stiller ikke de samme kravene til deg fordi du har et eksotisk utseende.» Jeg som kunstner hadde følt det som nedverdigende og nedlatende.

Men hvis vi ser oss rundt, bøkene vi leser, teatrene vi ser, musikken vi hører, så ser landskapet ganske så hvitt ut. Ja, det har blitt bedre den siste tiden. Vi har fått folk med noen flere pigmenter enn flertallet som utøvere i kulturen, men det kunne godt ha vært noen flere stemmer, noen andre perspektiver og så videre.

Jeg leser Meisingset som at han ikke vil ha noe fokus på å rekruttere flere etniske minoriteter til kulturlivet. At han bare vil la det rusle og gå som det gjør. Vel, jeg er litt utålmodig. Jeg vil ha flere kunstnere som ser ut som meg, men jeg vil ha dem som kunstnere, ikke som minoriteter fra en etnisk gruppe. Så har vi kulturminister Anniken Huitfeldt på den andre siden som høres ut som hun vil at kulturinstitusjonene skal tvinge minoritetene inn, for da blir det så fargerikt og fint. Det er politisk svada som viser at man verken tar kulturinstitusjonene eller minoritetene på alvor.

Vi bør ha fokus på å rekruttere minoriteter inn i kulturlivet, både som utøvere og som brukere. Kulturinstitusjonene bør strekke seg langt for å finne og utvikle talenter, og det tror jeg de gjør også i dag. Men der jeg tror det skorter litt er å lete spesielt etter talenter med etnisk minoritetsbakgrunn. Problemet med etablerte institusjoner kan ofte være at man låser seg i noen faste mønstre, og i noen bestemte miljøer. Utfordringen blir å bryte ut av disse. Men det skal fortsatt ikke skje på bekostning av kvaliteten.

Et eksempel på hvordan det kan gjøres kan hentes fra Norsk barnebokinstitutt (NBI). De har en forfatterutdanning som har eksistert i noen år nå. To av plassene har de satt av til studenter med bakgrunn fra utenfor Europa. NBI går aktivt ut for å finne folk med minoritetsbakgrunn, men de tas opp til studiet bare basert på talent og kvalifikasjoner. Denne typen rekruttering trenger vi mer av, men det må skje etter institusjonenes vilje, ikke som et pålegg fra staten.

Ja, jeg vil ha flere kunstnere med etnisk minoritetsbakgrunn, men som kunstnere, ikke som fargerik pynt.