- Jeg er ikke redd for å dø

Bente Børsum spiller rollen som den kreftsyke, døende Vivian i teaterstykket «Vidd». Selv har hun et avslappet forhold til døden.

Rollen som dødssyke Vivian Bearing har preget Bente Børsum i over et år. Forrige uke hadde «Vidd» premiere på Oslo Nye Teater. Med tørrvittig humor dras vi inn i en kvinnelig litteraturforskers sykdomshistorie, hennes møte med behandlingsapparatet, hennes opplevelse av det å bli et «tilfelle».

Er ikke redd

- Hvordan forbereder man seg på å dø flere ganger i uka?

- Det har vært tøft, i perioder har jeg drømt om stykket og lest monologer i søvne. Dette er en dramatisk rolle som har berørt meg sterkt, som har krøpet inn under huden på meg. Ordet kreft er tabubelagt og forbindes med død, det skaper angst hos de fleste av oss, sier Bente Børsum. Selv er hun ikke redd for døden.

- Men kanskje er jeg redd for tida i forkant. Blir jeg alvorlig syk, blir det mye lidelse og mye smerter? er spørsmål som kverner i hodet. Selv har jeg god helse, jeg har aldri vært alvorlig syk.

- Dette stykket handler om Vivians død, og ikke min, den er bevisst holdt utenfor. Du kan ikke være privat på scenen, sier kvinnen som første gang sto på en norsk teaterscene i 1959.

Ønskerolle

- Men en slik rolle krever livserfaring, sier hun. Børsum mistet nylig en nær venn i kreft. Hun har også fulgt andre nære venner inn i døden.

- Det er viktige erfaringer å ha med seg når man skal gestalte en så krevende og teksttung rolle.

Stykket om professor Vivian Bearings ensomme vei mot undergangen grep Bente Børsum fra første linje.

- Jeg tenkte: Dette er en rolle jeg «må» spille. Diskusjonen om vi skulle sette det opp, gikk fram og tilbake i et drøyt år.

- Derfor varmer det skikkelig med all den positive responsen vi har fått. Alle har vi vel hatt nærkontakt med denne fryktede sykdommen på en eller annen måte, sier Bente og understreker at stykket langt fra er noen gresk tragedie. Hos Vivian sitter humoren løst, sier hun.

Ordet er kreft

Ordet kreft skremmer oss. Og mange av oss får diagnosen cancer. Prognosene forteller at hver fjerde nordmann vil dø av, eller med, kreft.

- I prøveperioden lurte jeg mye på hvorfor ordet kreft slår oss ut. Er det det at sykdommen ofte forandrer folks utseende til det ugjenkjennelige som skremmer? undrer Bente.

Bente Børsums Vivian er troverdig. For å illustrere den dødssyke kvinnen så naturtro som mulig, valgte Bente å la lokkene falle.

- Det var tøft, men nødvendig å barbere bort håret. I prøveperioden snakket jeg med leger og sykepleiere som fortalte meg at mange kvinner faktisk velger å avstå fra cellegiftbehandling, av frykt for å miste håret.

Fattig trøst

I salen sitter vi og opplever at Vivian snakker direkte til oss. En dødssyk og supersmart kvinne med galgenhumor som eneste trøst. Mens vi ler av hennes tørrvittige formuleringer, ser vi at kvinnen på scenen er svært redd. Hun vet at det smarte hodet hennes, og den formidable forskningsinnsatsen, ikke lenger kan brukes.

- Kvinnen gjennomskuer forskerne, hun vet de ikke kan redde henne, hun kan ikke gå noe sted. Selv om det er kroppen som er satt ut av spill, er det psyken som er mest svekket.

- Det er naivt å tro at begavede mennesker takler alvorlige livskriser bedre enn andre, sa professor og lege Berthold Grünfeld i samtalen som teateret og Den Norske Kreftforening arrangerte etter en av forestillingene sist uke.

Ingen i salen er uberørt av dette kvinnelivet, jeg følte meg beslektet med de mange blanke øynene og halser med tykke klumper. At den unge kreftpasienten Tormod bekreftet at skuespillet var et veldig gjenkjennelig bilde av virkeligheten, var tankevekkende.

- Jeg håpet jo at vår framstilling var karikert og overdrevet. At Tormod bekreftet mine verste antakelser, var sterkt. Men at han skulle bli far i løpet av våren, var herlig. Legene hadde jo ikke gitt ham mye håp om en slik lykke, sier Bente Børsum.

Ensom kamp

Et intenst forhold til 1600-tallspoeten John Donne var livsnerven i Vivians liv. Livet og yrket er viet hans sonetter, alle advarsler om å gå ut i verden er overhørt. Nå ligger hun i senga, ribbet for alt, hennes nakenhet er ikke noe vakkert skue.

Forskeren som hadde sine sonetter og studenter hun kunne herse med, er i oppløsning.

- Avslutningen hadde nok vært annerledes hvis hun hadde sluppet livet og menneskene inn. Nå brukte hun den siste tida på å bevare en tøff maske.

- Dessverre er mange akademikere lite flinke til å forholde seg til følelser. Vivian er slett ikke alene om det, sier Bente Børsum.

SKALLET DAME: Bente Børsum, her med parykk, skvetter når hun ser seg i speilet. Men barnebarna jubler, og sier: - Du er så glatt på hodet mormor. Skuespilleren ler og forsikrer seg om at parykken sitter som den skal.Foto: RUNE I. MYHRE