FOR MYE ÅPENHET: For et irriterende tiår! Altfor mye åpenhet og altfor få vegger. Når skal denne trenden snu? spør artikkelforfatteren.
Foto: Scanpix
FOR MYE ÅPENHET: For et irriterende tiår! Altfor mye åpenhet og altfor få vegger. Når skal denne trenden snu? spør artikkelforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Jeg er ikke redd for muslimer, jeg er redd for interiørarkitekter

- Det har ikke blitt revet så mange vegger som det ble på 00-tallet. Kanskje med unntak av krigen. På 00-tallet ble vi invadert på ny - av interiørarkitekter.

Jeg ville aldri latt en interiørarkitekt slippe inn hjemme hos meg. Folk som altså har greie på hvordan andre skal ha det. Enten hjemme, eller på jobb. Dette til tross for at de verken bor, eller arbeider der selv.Av og til har jeg kjøpt interiørblader, jeg skal innrømme det. Først med en naiv tro på at disse magasinene kunne tilføre noe, men etter hvert har de bare gjort meg trist. For de får meg til å føle meg fryktelig annerledes. Er jeg den eneste som ikke går barbeint hjemme? Alle som avbildes i disse bladene har aldri på seg sokker eller sko. Uansett hvor jeg har bodd så fryser jeg på føttene. Ingen i interiørbladene gjør det. Ikke engang Mattea eller Lukas fryser på de søte små tærne sine. (I interiørbladene har alle barna sånne navn) Og alle hjem har hyllepapir etter mormor. (Ingen av de papirrullene som har blitt sånn støvklissete altså? Til tross for at de har ligget siden 50-tallet?) Alle har tekopper etter mormor. Eller en skål med sviskesyltetøy. Mormors oppskrift så klart!

Sviskesyltetøy høres deilig ut på trykk. Men virkeligheten? Det er vel ingen som spiser sviskesyltetøy i våre dager? Og hvorfor er det ingen som arver noe etter farmor? Eller noen andre i slekta? En annen ting de smykker seg med i interiørblader er «skatter fra loppemarked». Eller aller helst en «skjult skatt». Altså en kommode som kan blir «kjempelekker» dersom du pusser, polerer, maler over med 3 strøk og til slutt lakkerer. Og bytter knotter. Jeg blir rimelig oppgitt når voksne folk kaller en kommode for «en skatt». For da høres de ut som Kaptein Sabeltann. Og enda de snakker piratspråk så tillater de seg å predike med viktighet i stemmen. At om du må for Guds skyld ikke ha feil hvitfarge på veggene, for da kan det virke som om du har kreft i stua.

Dette er bare en brøkdel av interiørirritasjonen min som har bygd seg opp gjennom et helt tiår. Det fikk en kickstart da en interiørarkitekt spradet inn i P3s lokaler og befalte at alle vegger skulle rives. Det nye nå var åpent landskap! Vi, som ungdomskanal, NRKs spydspiss inn i framtida, kunne for det første ikke ha vegger. Vegger ble bare så ut! Vi kunne derfor ikke ha redigeringsrom, møterom, skillevegger eller kontorer. I ren Armageddonstil ble ombyggingen gjort. Det dritfine teakpanelet revet ned. Sammen med det bølgete taket, også det i teak. Begge var sikkert bygget i NRKs glansdager. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke ringte riksantikvaren.

Fra nå av skulle det være åpent, lyst og hvitt. Noen fargebrudd kunne tillates, disse var nøye plukket ut av interiørets svar på Jan Thomas. (men dette er jo over ti år siden, da vi knapt hadde hørt om Jan Thomas. Eller typen hans, som antakelig ikke var født på det tidspunktet) Fargene det skulle gå i var lime og lilla. Eller, beklager, «lilla» blir vel for gammeldags. Det er nesten som å si «realskolen». Plomme, aubergin eller syrin er kanskje mer riktig? For en annen ting som har skjedd det siste tiåret er at fargene har byttet navn. Før het det lysebrunt og mørkebrunt. Nå heter det latte og mokka.

Fra nå av fikk vi ikke henge ting på veggene i P3. Her skulle det være cleant. På nøye utvalgte steder ble det satt opp noen limegrønne oppsalgstavler. Der, og kun der, kunne vi henge opp ting. Ifølge interiørdama. Enkelte steder tillot hun seg også å slå seg løs med å noen pyntegjenstander. Blant annet noen firkanta glasskåler med gulgrønne plastepler. (Den «spreke» kontrasten mellom den firkanta beholderen og eplets runde form var hun nok stolt av.)

En bra ting som skjedde med denne oppussinga var at vi fikk kjøkken. Med høye skap. Oppå disse høye skapene plasserte hun også pyntegjenstander. Firkanta glasskåler, og oppi: limegrønne og plommefarga glassperler. Til tross for at jeg er under gjennomsnittet opptatt av rengjøring husker jeg at jeg tenkte: Hvem skal tørke støv der oppe? Kristopher Schau, P3s høyeste person, og som derfor er den eneste som rekker opp dersom han står på en stol? Eller vaskepersonalet? Som om ikke de har en slitsom nok jobb med med å rengjøre toalettene. Som for øvrig ble unisex over natta. En grusom trend som også har befengt dette tiåret. Først sett i på midten av 90-tallet, i TV- serien Ally McBeal. På advokatkontoret hvor hun jobbet brukte menn og kvinner samme do. Dere kan jo bare tenke dere hvilke festlige pinligheter som utspant seg der! Hold på hatten, knegg, knegg, hø- hø!

En annen tullete ting som ble innført i P3 var at kjøkkenet også skulle være møterom. Så kunne man ha lunchmøter, eller møte når andre har lunch? (vi må for all del ikke ha pauser i vår moderne jobbhverdag. Og matro er ut) Kjøkkenet var et av de få rommene som fikk vegger. Glassvegger, så klart. I vår nye verden med åpent landskap skal ingenting være skjult. Det skal være kort vei til sjefene. Ikke engang de skal ha noe å skjule i vår dynamiske tid, hvor vi alle skal flyte rundt som maneter, ikke ha noen hemmeligheter, verken på kryss eller tvers, oppover eller nedover.

Ettersom det ikke er en eneste vegg igjen i redaksjonslokalene så drar de fleste ut av huset når de skal ha viktige møter hvor avgjørelser skal tas. Resultatet er ikke mer åpenhet. Det er mer skepsis. Og paranoia. «Ledergruppa er samlet i Asker denne uka» kan det for eksempel stå i felleseposten. Beethovens skjebnesymfoni raller i hodet mitt. Hvilken omlegging skal nå gjøres? Hvilke programmer skal av? Hvem er det som får fyken? NOIA!

Dessverre var det ikke bare NRK som skulle belemres med den nye interiørtrenden. Nå står de bankansatte ved et knøttelite barbord midt i lokalet. Jeg har lyst til at folk i banken skal ha autoritet. Ikke stå å jazze som om det var casual Friday. Det samme har skjedd på postkontorene. Og kanskje verst av alt på apoteket! Der har de også fått det for seg at det skal være mer åpenhet, være på tilbudssida. Med farmasøyter som spankulerer rundt og sier med mild stemme: «Ser du etter noe spesielt i dag?» Selvfølgelig ser jeg etter noe spesielt når jeg er på apoteket! Men må alle her vite at jeg faktisk skal ha graviditetstest? Eller en angrepille? Eller en trolltube med Canesten? Må jeg virkelig stå her midt i lokalet og fortelle at jeg har antikkhvitt belegg på tunga, okerfarget avføring og at jeg hoster opp rustrøde, nei jeg mener, korallrøde slimballer? Og om de kanskje har noe som kan hjelpe på? Nei. Jeg vil ikke ha hjelp når alle andre hører på. Er det så vanskelig å forstå?

For et irriterende tiår! Alt for mye åpenhet og alt for få vegger. Når skal denne trenden snu?

Gunhild Dahlberg Foto: Lars Myhren Holand / Dagbladet Vis mer