- Jeg er ingen eventyrer

Den danske lyrikeren Henrik Nordbrandt er nominert til Nordisk Råds litteraturpris med diktsamlingen «Drømmebroer». Han er sjelden i Danmark. Hans liv er en evig reise til fremmede land.

Den danske lyrikeren Henrik Nordbrandt er nominert til Nordisk Råds litteraturpris med diktsamlingen «Drømmebroer». Han er sjelden i Danmark. Hans liv er en evig reise til fremmede land.

KØBENHAVN (Dagbladet): - Nå har jeg vært i Danmark i fem måneder. Så lenge har jeg ikke oppholdt meg her siden 1977, sier lyrikeren Henrik Nordbrandt.

Vi treffer Nordbrandt på Sjømandshjemmet i Nyhavn. Der har han innlosjert seg de siste par nettene, før han igjen drar sørover. Denne gangen til Spania.

- Jeg bedriver en slags nomadetilværelse. Jeg reiser til steder hvor det er billig å leve, hvor jeg kan låne et rom en periode, hvor det er varmt og hvor man kan sitte på en kneipe og glo, uten at noen setter seg ned for å skravle.

Forsoning

Nordbrandt har bodd i Tyrkia, Italia og Spania. I det siste har han vært en del i Portugal. Han understreker at han ikke reiser for å oppsøke eventyr.

- Hvor trives du best?

- Hvis jeg visste hvor jeg helst ville være, var jeg ikke her nå. Nordbrandt ser mildt indignert ut.

- Portugal er et nydelig land, men jeg er for gammel til å finne mitt sted eller mitt land nå. Det er for seint. Samtidig er det godt å merke at jeg klarer å være i Danmark over flere måneder. Jeg har forsonet meg med Danmark.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nordbrandt forteller at forsoningen startet for fem år siden.

{ndash}Nå er foreldrene mine døde. Jeg har ingen å kanalisere vreden mot lenger. Jeg pleier å si at jeg ble født med granatsjokk 21. mars 1945. Jeg vokste opp i skyggen av noe forferdelig. Krigen lå der som et tungt teppe. Skyldfølelsen lå i hele samfunnet i Danmark. Dette har preget meg siden.

I diktsamlingen «Drømmebroer», som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris, formidler Nordbrandt noe av denne forsoningen. Selv sier han at det føles som å ha skapt en bru tilbake til barndommen.

- Jeg fornemmer også forventning og bevegelse i disse diktene.

- Bevegelse... Jeg vet ikke... Kanskje heller et ønske om å stanse opp. Et ønske om å stoppe forventningene.

Nordbrandt tenker seg om. Han gir ikke inntrykk av å være en lettvint fyr. Han vet ennå ikke om han vil spise middag med Dagbladet.

I dummeklasse

Nordbrandt er opptatt av barndommen sin. Faren var autoritær. En sjøoffiser som var med i motstandsbevegelsen.

- Tyskerne er noen svin, sa jeg en gang i opprømt ungdomsengasjement til far. Ja, svarte han. Tyskerne er noen svin, engelskmennene og amerikanerne er noen svin, og motstandsfolkene er noen svin. Sånn var han. Konservativ, men radikal. Mor var utdannet jurist, men hjemmeværende husmor. En håpløs sådan.

- Selv var du ikke særlig glad i skolen. Hvorfor ikke?

- Skolen var som en slaveanstalt. Jeg skulket flere ganger i uka. Så fikk jeg pryl. Da sladret jeg til far, som satt i soknerådet. Han var imot pryl som straff, og møtte opp i full uniform på rektors kontor. Så ble det slutt på pryl.

Jeg gikk i dummeklassen. Det var behagelig. Der krevde de ikke noe av meg.

- Men det var kort vei fra dummeklassen til vidunderbarn-betegnelsen. Din debutsamling ble genierklært.

- Jeg har vært heldig. Da jeg begynte å skrive som 16-17-åring, fikk jeg bare positiv respons. Mine første dikt ble antatt umiddelbart av et forlag og kritikkene var strålende. Nordbrandt skryter ikke, til det er han for ydmyk.

Lyrikeren begynner å bli klar for middag. Men hvor? Han stikker innom det ene stedet etter det andre. Nei, her var det for fullt. Eller for flott. Vi ender til slutt på russisk restaurant. Nordbrandt forteller at han er vegetarianer og bestiller en entrecôte. Helst så rå som mulig.

«Vinner ikke»

Det er fjerde gang Nordbrandt er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Noe han synes er ubehagelig.

- To ganger har det vært spesielt ubehagelig. Første gang fordi jeg ikke hadde egen telefon, men måtte være tilgjengelig da avgjørelsen skulle offentliggjøres. Det endte med at jeg oppga telefonnummeret til en bar i Marokko. Der satt jeg i fire timer og ventet på telefon. Ingen ringte. De kunne i det minste ha gitt meg en beskjed. Andre gang var det ubehagelig fordi jeg var nominert sammen med Tomas Tranströmer. Selvsagt ønsket jeg å vinne selv, men jeg syntes det var mer riktig om Tranströmer hadde vunnet. Jeg vinner ikke i år heller. Nordbrandt røyker og tenker.

- Er reisene dine nødvendige?

- Jeg vet ikke om det er nødvendig å reise. Men avstanden til eget språk og land opplever jeg som viktig. Enkelte dikt kommer fra selve språket.

Selv leser Nordbrandt alt mulig. Lyrikk interesserer mest, men han leser også mye faglitteratur, om språk og arkitektur.

Spøkelser

Nordbrandt er et oppkomme av fantastiske historier. Historier som favner hele livet - og mer. Etter å ha hørt på mannen i noen timer må jeg spørre om han tror på magi.

- Nei, men jeg har erfart det et par ganger. Jeg bodde en gang i den italienske landsbyen Pietrasanta. En morgen hørte jeg et forferdelig rabalder. Da jeg gikk ut av huset midt på formiddagen, ble jeg møtt av en haug politifolk med maskingevær rettet mot nabohuset. Jeg hadde annet å bestille så jeg bare gikk, men det var fremdeles bråk da jeg kom tilbake. Flere av de italienske konene fniste, men politiet så alvorlig sure ut. Det viste seg at da de gikk inn i bygningen fant de ingen. Likevel fortsatte rabalderet. Flere av politimennene var blitt truffet av glassflasker.

Nordbrandt er engasjert og forteller intenst. Han slår ut med armene.

- Det var ikke rart politifolkene var slukøret. De kunne jo ikke arrestere spøkelser. Sier Nordbrandt. Med den største selvfølgelighet.