Jeg er ingen teatertante

I går kritiserte åtte teaterinstruktører Dagbladets teateranmelder Hans Rossiné. Her tar han til motmæle: «Det er ikke en teateranmelders oppgave å etterutdanne norske regissører. En aviskritiker skriver om teater for sine avislesere.»

De åtte unge, norske teaterinstruktørene, Morten Traavik, Yngve Sundvor, Kjetil Skøien, Kai Johnsen, Anna Dworak, Jon Tombre, Alexander Mørk Eidem og Olof Lindqvist avfyrer en voldsom salve mot Dagbladet og avisas teateranmelderpraksis på kronikkplass her i avisa i går. De mener blant annet at Dagbladet ikke lenger er en kulturradikal avis, og at avisas teateranmeldelser burde vært mer konstruktive overfor regissørene og lagt mer vekt på å gjøre dem klokere.

Til å belegge sine påstander bruker de titler og løsrevne sitater fra ni Dagblad-anmeldelser over en periode på fire år. Fem av de utplukkede anmeldelsene er slakt av oppsetninger fire av de åtte instruktørene selv har stått for. Alle anmeldelsene er skrevet av undertegnede.

I samme periode, 1996- 2000, har Dagbladet trykt et sted mellom 400 og 500 teateranmeldelser. Dersom jeg av dette kan slutte at de resterende, la oss si, 491 anmeldelsene i fireårsperioden ikke er kritikkverdige i de åtte unge teaterfolkenes øyne, bør jeg vel i grunnen ta gårsdagens kronikk som en eneste stor kompliment.

Påstandene

Men til de seks sentrale påstandene de åtte framsetter i sin kronikk.

  • For det første

- utfallene mot denne avisas teateranmelderpraksis:

Ifølge de åtte har den fått et «...stadig sterkere preg av gonzojournalistikk». De forklarer sjangerbegrepet med at dette er en type journalistikk der journalistens «personlige virkelighetsinntrykk» står i sentrum for reportasjen, og at dette angivelig skal være så galt i anmeldersammenheng.

Alle som har lest gonzo-begrepets far, Hunter S. Thompson, vil formodentlig protestere høylytt mot at mitt navn og min virksomhet klistres til denne amerikanske nyjournalistikk-guruen.

Men greit, dersom det er «gonzo» å bruke sine personlige virkelighetsinntrykk i formidlingen av en teateropplevelse, kan jeg godt kalles «gonzo».

Min teaterkritikk er subjektiv, er ment å være det, har alltid vært det, og vil alltid være det. Det er min mening om en teateroppsetning jeg formidler, mine inntrykk, min opplevelse og min begrunnelse for hva jeg mener funker eller ikke funker.

Å skrive om teater uten å bygge på personlige virkelighetsinntrykk blir som å skrive om mat uten å smake på den og si hva man smaker. Det er ikke dermed sagt at en kritiker skal bli privat. Det finnes dessuten ulike kritikertradisjoner der graden av såkalt objektivitet og subjektivitet varierer fra det ene ytterpunktet til det andre: Fra abstrakte og strukturalistorienterte akademikere som er så overlesset med teori at man ikke begriper om de analyserer en komedie eller et maleri - eller sin egen analyse. Og til de like ekstremt subjektive som er mest opptatt av å skrive hvor vondt de har det bak etter tre timer med harde stoler og messende alternativ scenekunst.

Det viktige for en kulturnasjon er å ha kritikere som representerer ulike tradisjoner. Hver kritiker må naturligvis skrive ut fra sin stil, sitt lynne og sitt kunstsyn. En aviskritiker skriver for avisas lesere, og i den konteksten for eksempel en massespredt løssalgsavis representerer. En aviskritiker benytter seg av journalistiske virkemidler, form tilpasses innhold - sjangerbevissthet er et nøkkelord. Både for pressefolk og teaterfolk.

Jeg ser det ikke som min oppgave å forklare norske regissører hvordan de skal bli flinkere. Jeg har ikke planer om å starte etterutdanningskurs på Teaterhøgskolen, og akter heller ikke å bli en teatertante som går rundt og klapper voksne mennesker som har valgt teatret som sin livsbane, på hodet. Jeg er en profesjonell tilskuer, hvis oppgave det er å forholde meg like profesjonelt, sant og oppriktig til mitt stoffområde, som andre journalister til sitt.

Jeg synes det er pussig at de åtte i sin kronikk ikke nevner publikum med ett ord. For det er dem de lager teater for, og jeg skriver for.

I både et offentlig støttet teatersystem som vårt, og i et privat, skal publikum kreve det beste av teatrets folk. Og når de ikke får det, skal de si ifra.

De åttes ideal om teaterkritikk, teaterviteren Anne-Britt Grans devise om «en verknær og kontekstorientert» kritikk som forutsetter «historisk kompetanse», sier meg rett og slett ingenting.

  • For det andre

- formuleringen om at Dagbladet svikter sin kulturradikale tradisjon: De åtte anfører min artikkel «Legg ned regionteatrene» (10/99) som et eksempel på at Dagbladet nå bare vil ødelegge, og ikke som ekte kulturradikalere - hva nå enn det måtte være i dag - både rive opp med rota og plante noe nytt.

Det er riktig at jeg foreslo å legge ned en håndfull av våre regionteatre fordi de, i mine øyne, har stivnet kunstnerisk og er organisert etter gammeldags distriktstenkning. Men jeg argumenterte samtidig for å opprettholde et mangfoldig og godt teatertilbud utenfor de store byene.

Poenget med artikkelen om regionteatrene var at tida nå er inne for å tenke nytt og grunnleggende på dette feltet. Hele teaterlandskapet er modent for en omorganisering og revisjon. Derfor framsatte jeg også flere konkrete forslag. Om det berettiger til merkelappen «kulturradikal» eller ikke, er ikke så viktig. Det sentrale var å få i gang diskusjonen. Etter å ha fulgt norske regionteatre gjennom femten år, noen tettere enn andre, mente jeg saken var overmoden for debatt.

  • For det tredje:

Påstanden om at det er ukultivert anmelderpraksis å omtale frisyren en skuespiller har fått. Det er et merkelig standpunkt. Når Shakespeares Julie ser ut som om hun har fått et takras i hodet, vil det ha betydning for vår oppfatning av karakteren. At frisyre og maske er uvesentlig for framstillingen av en scenefigur, tror jeg norske teatres maskører og sminkører vil være uenig med de åtte i.

  • For det fjerde:

Det har falt de åtte tungt for brystet at jeg skrev om et A-lag og et B-lag av skuespillere ved Den Nationale Scene. Hensikten med den artikkelen var å sette navn på grøten alle gikk rundt. I ettertid, i forbindelse med sjefsansettelsen ved DNS, har både tillitsvalgte ved teatret og sjefskandidater åpent sagt det Bentein Baardson og alle andre har visst: med få unntak er ensemblet ved DNS for svakt til å kunne bekle store hovedroller. Problemet er at ingen tør ta fatt i dette og gjøre noe radikalt med det. Det skyves på og skyves på, og overlates til stadig nye teatersjefer.

Ingen boikott

  • Påstand fem og seks

i gårsdagens kronikk går ut på at Dagbladet boikotter utenominstitusjonelle scener og hemmer utviklingen ved landets scener.

Det første er klart feil. Dagbladet har i sin teaterdekning valgt å prioritere våre nasjonale institusjoner og regionteatre (derfor kunne jeg også skrive en artikkel som «Legg ned regionteatrene»), fordi de blant annet når store publikumsgrupper.

Norske frigrupper og utenominstitusjonelle scener har vi valgt å følge mindre systematisk. Men vi prøver å fange opp det som kan være av interesse. Det er ikke snakk om noen boikott.

Men det skal heller ikke stikkes under en stol at kvaliteten på dette området er svært variabel. Like lite som alle politiske møter i dette landet blir omtalt i avisa, blir enhver sceneforestilling det. Det er ingen menneskerett å bli anmeldt i Dagbladet.

Dersom anmeldelsene i Dagbladet skulle hemme utviklingen ved landets scener, tror jeg først og fremst teatrene har et problem.

Snarere har jeg tro på norsk teaters framtid og videre utvikling - på alle områder. Men det er ikke jeg som skal stå for den. Jeg skal bare skrive om den.