Jeg er invalid

Forfatteren Ruben Gallego er født med cerebral parese og vokste opp på barnehjem for funksjonshemmede i Russland. Sine erfaringer derfra har han bearbeidet i skjønnlitteratær form i den prisbelønte boka Hvitt på svart som kom på norsk tidligere i år, og som er utgitt eller under utgivelse på 19 språk. Den nedenstående artikkelen har han skrevet for Dagbladet.

JEG ER INVALID. Invalid, krøpling, vanskapning, en stakkar. Alle de bestemmelsene passer på meg. Ingen av dem er bedre eller dårligere enn de andre. «Invalid» er et normalt ord, det er kommet inn i språket som betegnelse på alle stakkarer, krøplinger og vanskapninger som mangler syn eller hørsel, som er uten armer eller bein - eller som er lamme. Det er et fint ord. Jeg liker det.

Når jeg har dunket pannen mot veggen, når jeg har opplevd og opplever ydmykelse og åpen fornedrelse, husker jeg alltid at jeg er invalid: Jeg er ikke slik som alle andre, jeg er en som skiller seg ut fra de andre. Hver time, hvert minutt har man minnet meg på - og minner meg fortsatt på - at vår grønne planet ikke er skapt for meg, på at jeg er overflødig, en fremmed. Jeg har forsøkt å krype ut av mitt eget skinn for å prøve å bli som alle andre, trenge meg inn i de sunne og lykkelige menneskenes vennlige familie; jeg har tatt det som en selvfølge at jeg er den ulykkelige, at det er jeg som virkelig har uflaks.

Men en vakker morgen forsto jeg at det der er bare vrøvl. Med hele mitt vesen opplevde jeg at min funksjonshemming slett ikke er et så stort problem. Jeg hadde også tidligere lagt merke til at en verden av sunne og lykkelige mennesker, er like utopisk og tåpelig som en verden av ulykkelige funksjonshemmede. Jeg har jo sett at tante Masja i huset ved siden av slett ikke lever bedre og heller ikke så mye verre enn jeg, at den største smerten er det vi selv som påfører oss, at verden er vakker slik den er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET FINNES DUMME og kloke mennesker, lykkelige og ikke så veldig lykkelige. De er alle forskjellige, disse menneskene. Noen av dem har ikke bein eller armer, noen av dem kan ikke se eller høre, noen av dem kjøres i rullestol, og en og annen lidende blir holdt i sjakk av psykiatriske hjelpepleiere. Det finnes funksjonshemmede og fungerende, men det er ikke lett å se hvor skillet mellom dem går. Vi er alle mennesker. Vi likner altfor mye på hverandre; drømmene våre, ønskene og forhåpningene våre er altfor sammenfallende til at det skulle være mulig å klassifisere oss strengt og sikkert i arter og underarter.

Jeg er invalid. Men min funksjonshemming er ikke det som skiller meg mest fra andre mennesker. Jeg er invalid. Men min funksjonshemming er en del av meg selv. Å benekte det som gjør meg forskjellig fra andre, ville være tåpelig. Enda mer tåpelig er det å benekte ordene. Ord fødes og dør, som mennesker. Ordene skifter betydning, blir gamle, svinner hen - som menneskene gjør det. Det er meningsløst å fornekte ordene, like meningsløst som å fornekte menneskene. Menneskene er til, det er det hele. Det er hva som er gitt, det er virkeligheten, livet selv. Ordet «invalid» er ikke på noen måte bedre eller dårligere enn et hvilket som helst annet ord eller benevnelse. Man kan forsøke å vri seg unna, å lure seg vekk, snike seg bort og kalle tingene ved andre navn. Annerledes. Det nytter ikke. De andre navnene blir enda verre. Skal de kalles annerledes, blir det noe sånt som «en person med begrensete muligheter».

LA OSS FORSØKE med et antinym. På skolen lærte de oss å finne et ord med motsatt mening. Hvis Stevie Wonder er blind, så kan jeg se. Hvis Steven Hawkings er en genial fysiker, så er jeg en middelmådig fysiker. Men, ærlig talt, jeg er hverken noen fysiker eller musiker. Alt er enkelt, forståelig og logisk. Den døve Beethoven skrev musikk. Ingen har aldri skrevet dens like noe sted. Beethovens muligheter var grenseløse. Ikke en gang døden satte grenser for Beethovens musikk.

President Roosveldt var invalid. Det er et faktum. Men forsøk å finne hans likemann blant dagens presidenter. Steven Hawkings er invalid. Det er et faktum. Men hvem kan stille seg ved siden av ham på historiens vekt? Bare Newton. Newton var ikke invalid, Hawkings er det. Og hva så? Jeg skulle gjerne se det menneske som våger å kalle Hawkings «en person med begrensete muligheter». Nei, det går ikke. Men dette er virkelig interessant. Hvis Newtons og Hawkings muligheter ikke er ubegrensete, hvem er da uten grenser?

VAR HOMER INVALID? Jeg vet ikke. Ingen vet det. Filologene grubler over spørsmålet. Personlig er det ikke det minste viktig for meg om Homer kunne se eller ei. Hans vers er kommet til meg gjennom århundrer og via det gammelgreske språket. Og for århundrene og det gammelgreske språket har en sånn bagatell som synsevnen ingen betydning. Var Homers muligheter begrensete? Selvsagt var de det. Men ikke mer eller mindre enn hans samtidiges.

Jeg er invalid. Jeg kan ikke og kommer heller aldri til med egen hjelp å kunne løfte et glass vann til munnen. Og på grunn av en slik bagatell skal jeg kalle meg «en person med begrensete muligheter»? Aldri.

Jeg er invalid. Mine muligheter er selvfølgelig begrensete. Mulighetene er begrensete for alle menneskevesenene som lever på jorden. Det er selvfølgelig litt trist. Men å bygge en mur mot den øvrige verden ved hjelp av uklare formuleringer, det vil jeg ikke. Jeg vil ikke at man kaller meg på noen annen måte, med noe bedre ord. Jeg vil at man tar i mot meg eller avviser meg nettopp som invalid. Jeg vil være og kalles det jeg er. Jeg er invalid. Dessverre. Det er soleklart at jeg helst ikke vil være det, at jeg vil forvandle meg, bli som alle, men det er umulig. Jeg er slik jeg er. Og ordet «invalid» er et normalt ord. Ingenting behøves å endres. La ordet være som det er.

JEG VIL GJERNE, jeg vil forferdelig gjerne, at ordet «invalid» slutter å støte folk fra seg, slutter å skremme dem. Jeg tror det er mulig. Det er nok vanskelig, men ligger absolutt innenfor menneskesamfunnets muligheter. Jeg vil bare at slike enkle og forståelige ord som «kino», «heis», «fortau», «buss» «taxi», «T-bane», «teater» får tilføyelsen «også for invalide». (Teksten er oversatt av Peter Normann Waage.)