Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Jeg er jeg - en gang til

Nyhus synes å ha brukt opp sitt filosofiske grunntema om at: Bare jeg er jeg.

BOK: Svein Nyhus' siste utgivelse «Jeg» er en skuffelse. Kanskje fordi forventningen til ei bok fra ham er så stor? Nyhus har i flere år overbevist med både bilder og ord, både alene og sammen med Gro Dahle. Denne gangen blir det for mye repetisjon. «Jeg» slår imot leseren med et stilig forsideportrett av gutten i oransje farger. Formatet er stort, anslaget flott, fargestiftene anvendes sikkert med saftige linjer. Så merker en nokså fort at boka går på tomgang, mister driv. Har du lest den flotte «Verden har ingen hjørner» (1999), ser du at forfatteren er ute i nesten samme ærend, med den forskjell at sistnevnte er friskere, mer intens og kreativ på den verbale sida.

På billedsida er det en fornyelse. Fargene er varmere, komposisjonen dristigere, linjene rundere. Situasjonene er mer aktive. En ser blant annet at Nyhus gjør selve figurstrekingen friere og mindre kantete. Illustrasjonene er klart den sterke delen. Nyhus har ofte en dvelende form. Han utnytter den fulle kontrollen over både tekst og bilder til å vise fram ulike sider ved det han forteller i en assosierende flyt.

Med denne boka opplever jeg for første gang at den dvelende formen blir til et savn av den gode historien. «Jeg!» består av for mange uspennende variasjoner over den naive opplevelsen av at det er bare jeg som er jeg. Det er jo et fantastisk budskap, men blir banalt om det terpes i stykker. Det er all grunn til fortsatt å følge Svein Nyhus med nysgjerrighet. Han har et helhjertet engasjement for barneboka, og bidrar til å sette en høy standard. Denne gangen skulle han hatt en bedre tekst å jobbe med.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media