VIL IKKE SETTES I BÅS: Jeg er mye mer enn en innsnevret og kronisk tilstand, skriver Avin Rostami. Foto: privat
VIL IKKE SETTES I BÅS: Jeg er mye mer enn en innsnevret og kronisk tilstand, skriver Avin Rostami. Foto: privatVis mer

Jeg er kronisk flerkulturell

Jeg vil velge det beste fra to verdener.

Meninger

De siste døgnene har begrepet «kronisk norsk» dukket opp etter at Frp-profilen, Inger-Marie Ytterhorn, kom med en upassende kommentar på Facebook-siden til AP-politiker, Kamzy Gunaratman. Det har ført til en debatt om rasisme, holdninger og retorikk i sosiale medier. Mange har sagt ifra og delt sine tanker. Oppgitthet og sinne. Jeg kunne ikke dy meg fra å henge meg på.

For jeg er mye mer enn en innsnevret og kronisk tilstand. Jeg vil ikke være «kronisk norsk» ei heller «kronisk kurdisk». Jeg vil velge det beste fra to verdener.

Jeg vil så drømmer og høste håp i mangfoldets hage blant barn og ungdom. Jeg vil ikke være en kronisk betegnelse på en etnisk tilhørighet, eller en definisjon av noe andre mener at jeg skal eller bør være.

De som kritiserer alt fra øst til vest og bruker sterk retorikk for å skape skiller – for å bygge vegger og rive ned broer mellom kulturer i det mangfoldige Norge. De som på den ene siden krever at nordmenn med innvandrerbakgrunn skal integreres og ta like stort ansvar i samfunnet, men samtidig ikke skal bli så integrert at de kan lede en 17. mai komité. De ønsker jeg å rette mine ord mot.

De er så blendet av sitt etniske fokus at de ikke klarer å se styrken i det flerkulturelle samfunnet vi har i Norge.

Jeg vil være kronisk flerkulturell – kunne snakke og hilse på flere forskjellige språk. Lære å kjenne forskjellige nasjonaliteter og etniske grupper. Jeg vil være kronisk flerkulturell, lære å kjenne nye livsstiler, trosretning og mangfoldige fargerike kulturer.

Jeg vil være kronisk flerkulturell – med min bagasje, min fargerike, og til tider tunge, men også sterke flyktningbakgrunn. Jeg vil at barna mine skal vokse opp i et samfunn der «oss mot dem»-skillet er visket bort i Norge. Hvor vi kun snakker om «oss».

Jeg ønsker meg et samfunn hvor de ensomme ikke lenger sitter hjemme alene i et hjørne. Uansett hvilken bakgrunn de har. Et samfunn der de eldre tilbringer den siste tiden med verdighet og blir tatt være på – ikke bare av eldrehjem-ansatte men også av den unge generasjonen, uansett hudfarge.

Jeg vil at barn og ungdom alltid skal ha noen å søke trøst og støtte hos når deres nærmeste svikter og ikke lenger behersker omsorgsrollen. Jeg vil også at vi skal pleie samfunnet slik vi pleier et lite spedbarn – hviske forsiktige, kjærlige ord, synge vuggesanger når det er urolig og gi gode, lange omsorgsfulle klemmer når det trengs. Ubetinget.

La oss møte andre med respekt, uten å ha en formening om dem basert på deres trekk eller væremåter, hudfarge eller stemmeleie. Jeg vil at vi skal kurere samfunnet for uanmeldte kroniske tilstandsbølger slik vi pleier et lite barn når det får en uanmeldt kikhoste.

For at samfunnet skal være friskt er vi nødt til å bry oss mer om hverandre. Bygge broer. Lære barn at alle mennesker er like mye verdt, med like rettigheter. Dette er kjernen i det liberale demokratiet vi er så glade i.

Jeg vil at vi skal etterlate en stolt arv til kommende generasjoner. Da må vi dyrke fram verdier som toleranse, kjærlighet og medmenneskelighet. Vi må bygge opp igjen den gode samtalen, i et samfunn som har vært preget av til dels opprivende diskusjoner den siste tiden.

Vi trenger gode rollemodeller og politikere som Knut Arild Hareide – som legger sine personlige interesser til side, og følger den veien han mener er til samfunnets beste. Som står opp mot rasistiske holdninger og tar et oppgjør med en politikk og retorikk som skaper splittelser og hat i samfunnet.

Han sier det så godt i et av hans siste Facebook-innlegg: «Vi vet at ord er handlinger, vi vet at ord gjør noe med oss – med dem som settes i bås. Vi vet at ord endrer oss. Og at de endrer Norge».