VALGKAMP: Partilederdebatten på NRK. Jonas Gahr Støre, Siv Jensen, Erna Solberg. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
VALGKAMP: Partilederdebatten på NRK. Jonas Gahr Støre, Siv Jensen, Erna Solberg. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Jeg er lei av valgkamp

Interessen for samfunnsspørsmål må antas å være omvendt proporsjonal med interessen for TV-valgkampen.

Meninger

Jeg er usikker på når jeg mistet interessen for TV-valgkamp. I mange år var jeg levende opptatt av det. I ungdomstiden er det naturligvis et viktig motiv å prøve å finne ut hvem man er mest enig med. Siden hendte det vel at jeg så på debatter slik jeg ser på fotballkamper — med et håp om at mine favoritter ville gjøre en god figur.

I løpet av 90-årene ble jeg stadig oftere beklemt og provosert av slike debatter. Billige poenger, skitne retoriske triks og nøye planlagte og banale morsomheter — det er grenser for hvor interessant det er. Beklemtheten skyldtes også at både politikere og journalister blåser opp forskjellen mellom partier som saklig sett til forveksling kan ligne hverandre.

I en EU-debatt i 1993 ble Kjell Magne Bondevik pepet ut av publikum i salen da han betonet at dette var en sak med mange nyanser. Selv i den mer seriøse debattens høyborg, Dagsnytt 18, kan programlederen bli fortvilet hvis deltakerne er mer enige enn det var grunn til å tro.

Jeg fant lenge en viss faglig interesse i å spekulere på hvorvidt og hvordan debattene påvirket opinionen, men som kilde til politisk informasjon hadde jeg omsider innsett hvor verdiløse de var. I dag klarer jeg ikke å se på slike debatter lenger, selv om min interesse for samfunnsspørsmål er like levende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke bare TV-kanalene som gjør valgkamper til en selsom affære for opplyste borgere. Aviskommentatorene vurderer partiledernes innsats utelukkende etter hvorvidt de var «tydelige», fikk inn «retoriske stikk» og fremsto som «troverdige». Hva med å vurdere rasjonaliteten i argumentasjonen? Eller bruke mer ressurser på å undersøke holdbarheten av tallene og prosentene som debattantene slår hverandre i hodet med? Enkelte medier har arbeidet litt med dette i det siste, det er en av få positive nyvinninger på dette feltet.

Partienes opinionsledere på twitter og facebook jobber iherdig med å vinne fortolkningshegemoniet, for å gi publikum det rette inntrykket av hvem som vant debatten. Sosiale medier er følgelig aldri mindre informative enn under valgkamper.

Nå mener jeg ikke nødvendigvis at alt var bedre før. Valgkampen i 1983 (den gang sauer var ålreite dyr og Odd Einar Dørum sa at Carl I. Hagens politikk sto til null i innhold, men 20 i stil) er trolig blant tidenes mest tabloide. Sannsynligvis har jeg forandret meg mer enn mediedekningen.

Men vi har en stadig høyere utdannet befolkning, som man skulle tro var i stand til å forstå politikkens kompleksitet bedre enn før. Det må de fortsatt gå til andre kilder enn NRK og TV2 for å få utbytte av. Det er grunn til å tro at folks interesse for politikk er omvendt proporsjonal med interessen for å følge med på TV-valgkampen.