I min første helgekommentar i Dagbladet, som var på trykk for et par uker siden, skrev jeg om grenselandet mellom ytringsplikt, ytringsfrihet og ytringsfrykt, og hvor redd jeg har blitt for å delta i den offentlige debatten, til det punktet at jeg har begynt å trekke meg.

Responsen var overveldende, og jeg fikk en rekke tilbakemeldinger, de aller fleste var så positive og varme at jeg kunne roe pulsen og slippe litt av frykten som jeg prøvde å adressere. Herlighet, folkens, takk!

Og så kom selvfølgelig den samme gamle tralten om at hvis jeg var så utakknemlig og misfornøyd med å få bo i Norge, så kunne jeg vær så god dra tilbake dit jeg kom fra, eller bare holde kjeft.

Det er selvfølgelig ikke første gangen jeg har hørt utsagn som dette, og garantert ikke den siste. Disse kommentarene var heldigvis i mindretall, og jeg ble oppriktig rørt av den støtten og rausheten jeg fikk av totalt fremmede som sto opp for meg på Internett. Men i møte med å skulle forsvare meg i den debatten – om man kan kalle det en debatt – så møtte vennene mine og mange av dem som sto opp for meg seg selv litt i døra.