Jeg er nysgjerrig på sjamanismen

Stilt overfor sjamanens inntog i de kirkelige domener, blir teologene og de troende presset mot veggen. For hva er det de bekjenner seg til som er så forskjellig fra sjamanens tankeverden?

PROVOSERER?: Er det slik at det er det umoderne og uvitenskapelige som provoserer oss ved forestillingene om det åndelige i naturen, spør innsenderen. Her er prinsesse Märtha Louise og kjæresten Sjaman Durek Verrett på Verdensteateret i Tromsø tirsdag. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB Scanpix
PROVOSERER?: Er det slik at det er det umoderne og uvitenskapelige som provoserer oss ved forestillingene om det åndelige i naturen, spør innsenderen. Her er prinsesse Märtha Louise og kjæresten Sjaman Durek Verrett på Verdensteateret i Tromsø tirsdag. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB ScanpixVis mer
Meninger
Per Bjørn Foros
Per Bjørn Foros Vis mer

Før moderniteten vant fram, var tanken om en besjelet natur den mest vanlige læren om verdensaltet, knyttet til begreper som animisme (det er liv i alt) og panteisme (Gud er i alt). Sjamaner til alle tider, har hevdet å være i kontakt med disse kreftene, de stiller seg mellom mennesket og verdensaltet og formidler kraft fra en større virkelighet.

Hvorfor blir vi så provosert av disse forestillingene? Skyldes det særtrekk ved vår egen religiøse tradisjon? Karakteristisk ved kristendommen er det vi kaller dualisme, påstanden om et gap mellom kropp og sjel, mellom naturens drifter og menneskets ånd. Det rare er at hangen til det åndelige, ikke gjør troende mer ydmyke overfor naturreligionenes åndelighet.

Stilt overfor sjamanens inntog i de kirkelige domener, blir teologene og de troende presset mot veggen. For hva er det de bekjenner seg til som er så forskjellig fra sjamanens tankeverden? På søndagsskolen fortelles det om jomfrufødsel og oppstandelse fra de døde, Guds sønn og den hellige ånd, bønnhørelse, helbredelse og undergjerninger.

MÄRTHA OG SJAMANEN: Fire damer som var til stede under under showet i Tromsø forteller om sin opplevelse. Video: Eric Kama Steinberg. Klipp: Emilie Rydning Vis mer

Jeg har selv vokst opp med det kristne, og jeg trekkes – inntil tro – mot den etiske kjernen i kristendommen, nestekjærligheten. Snåsamannens gjerninger ligger trolig der, mer enn i underet. Men vi må ta de menneskeskapte forestillingene for hva de er og skille dem fra sannhet om natur og virkelighet.

På den andre siden: Hva er denne virkeligheten? Heller ikke vitenskapen løser alle gåter. Det moderne verdensbildet bærer også en dualisme i seg, i arven etter Descartes, som skilte omhyggelig mellom ånd og materie, bevissthet og verden. Dermed fikk det materielle og faktiske forrang framfor det åndelige og ubegripelige.

Vitenskapens tradisjon ligger i positivismen – alt kan forklares – og reduksjonismen – alt kan deles opp. Dette i motsetning til innlevelse og holisme (alt henger sammen), ord som for mange lyder okkult. Slike ord ble flittig brukt i New Age-perioden på 1980-tallet, og kornsirklene i England blir stadig oppsøkt av menigheten.

Og nå er det altså sjamanismen. Men jeg er nysgjerrig: Er det slik at det er det umoderne og uvitenskapelige som provoserer oss ved forestillingene om det åndelige i naturen?

Samtidig er det innenfor naturvitenskapen og naturfilosofien i ferd med å vokse fram andre forestillinger enn dem vi hittil har lent oss til. I takt med erkjennelsen av at mennesket har gjort seg skyldig i kanskje uopprettelige naturødeleggelser og klimaendringer, ja, er i ferd med å endre selve livsbetingelsene, er mennesket i ferd med å bli detronisert som skapningens herre og naturens omdreiningspunkt (antroposentrismen).

Det meste av liv har eksistert lenge før oss, og alt tidligere liv utgjør forutsetninger for vår egen eksistens. Vi er i slekt med alle andre livsformer, og alt liv har sin egenverdi. Dyr kjenner smerte, og alt som lever, verner om seg selv og samspiller med omgivelsene. I dag flommer det over av bøker om dyrs intelligens, trær som kommuniserer, planter som tenker og handler. Mye av dette er rimelig vitenskapelig dokumentert.

Verre blir det når filosofene begynner å snakke om panpsykisme, tanken om at alt har bevissthet, ned til elementærpartiklene. Men dette har gjenklang selv i vitenskapelige kretser. Matematikeren og filosofen Alfred North Whitehead postulerte at all materie forener det fysiske med noe psykisk, hans mer kjente fagfelle Bertrand Russell sa at «vi har likninger som får det til å stemme, men vi aner ikke hva materie egentlig er», og fysikeren Niels Bohr pukket på at elementærpartiklene har egenskaper som ikke lar seg forklare, basis for kvantefysikken fram til i dag.

Filosofene på sin side undres: Hva betyr det egentlig å være til, hva er væren? Naturfilosofen Thomas Nagel setter det på spissen: «What is it like to be a bat»? Men ikke bare flaggermusa, steinen også …

All denne oppskrivingen av natur, og den samtidige nedskrivingen av mennesket, har ledet til nye filosofiske strømninger, sammenfattet i begrepet posthumanisme, det som ligger utenfor mennesket. Humanetikken og antroposentrismen er eksempler på det motsatte – at menneskelige hensyn kommer først.

Overbeviste posthumanister insisterer på fullt likeverd i naturen, og at mennesket ikke kan påberope seg noen særstilling. Blant dem er filosofen Peter Singer, kjent for boka Animal Liberation, en tittel som taler for seg selv. Ikke overraskende er forfatteren overbevist veganer.

Singers norske fagfelle, Arne Johan Vetlesen, som selv har begitt seg ut i naturfilosofien og skriver om «nye kosmologier», deler tanken om det likeverdige og løfter fram animismen som livsvisdom, men han insisterer på menneskets særstilling og ansvar. Det er jo vi som har brakt verden i uorden.

I likhet med New Age, kan de nye strømningene trekke med seg merkverdige synspunkter og ytringer. For mange er det et kort sprang fra at «det er mer mellom himmel og jord enn det vi kan forstå» til at en lar seg lokke til å tro på hva som helst.

Når det gjelder vårt forhold til naturen, går det en avgjørende grense mellom respekt og ydmykhet på den ene siden, og forestillinger om maning og påvirkning på den andre siden. Den siste tilnærmingen er instrumentell og selvsentrert i sitt forsøk på å få naturen til å tjene egne interesser, enten det er helbredelse eller andre mirakler det handler om. Bedre blir det ikke om en vender seg bort fra ytre realiteter og vilkår som griper inn i menneskers liv. Men vi kan alle ha godt av å kjenne kraften fra naturen vi er en del av; livet er selv et mirakel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.