NAIV? Evy Ellingvåg har lenge engasjert seg i asylsaker, her fra en demontrasjon for lengeværende barn. Foto: Privat
NAIV? Evy Ellingvåg har lenge engasjert seg i asylsaker, her fra en demontrasjon for lengeværende barn. Foto: PrivatVis mer

Jeg er så naiv, sier du

Dine traktater, ikke deres.

Debattinnlegg

Jeg er så naiv, sier du. Jeg ser ikke hva som er i ferd med å skje, sier du. Du blir redd av min blåøyde naivisme og du protesterer på godhetstyranniet jeg vil presse deg til å være en del av, sier du.

Du hamrer fortvilet i tastaturet, og forteller meg hva slags empatiposør jeg er, og hvor mange flyktninger har jeg tatt inn i hjemmet mitt, spør du?

Jeg er en sinnelagsetiker, spytter du ut i kommentarfeltet. Jeg eier ikke grenser, sier du. Hvor mange? Du mener alvor, og du spør meg hvor mange skal vi ta inn? Har jeg fasiten? Har jeg regnskapet? Ser jeg skyene i horisonten? Jeg er en moralist, jeg hever meg over deg i min moralske godhet, jeg er arrogant men min posisjon gir meg ikke noen rett til å føle meg bedre enn deg. For jeg er ikke bedre enn deg, forteller du.

Det er du som er bedre enn meg. Du, som ikke er naiv. Du som ser hva som skjer, når alle disse fremmede strømmer inn over landet. Du, som maner til å stålsette oss og sette hardt mot hardt. Eller mot mykt, når det er nødvendig.

Det er du som tar mot til deg og avviser godhet som den svakheten den er. Det er du som kjenner din plikt til å fortelle sånne som meg at fremskrivningsscenarier over flere generasjoner viser med All mulig tydelighet at dette, dette vil føre til at vi forandrer oss! Og du liker ikke de forandringene du frykter, sier du.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pliktetikk og konsekvensetikk, sier du. Pliktetikken krever av deg at du handler. At du setter grensene. Og grensen er nådd. Den er overskredet. Det flommer, velter, yngler og masseproduseres fremmedkultur og nei, vi har hverken råd (Fire millioner per mann i gjennomsnitt! Hører du?? Fire millioner!) og vi kan ikke hjelpe hele verden men vi kan hjelpe flere der de er og ikke her og er du forbanna tjukk i huet? Ser du ikke at vi er på vei mot et isfjell? Ser du ikke at vi er Titanic? Ser du ikke at vi kommer til å få trøbbel? Ser du ikke at vi må si det er nok nå? Sier du til meg.

Jo. Jeg ser isfjellet. Jeg er ombord i Titanic sammen med deg. Og jeg ser at vi er på vei mot isfjellet. Jeg vil gjerne redde deg fra å gå under, jeg vil gjerne hjelpe skipperen og rope «slå bakk!» i tide. «Hardt babord!!»

Jeg gjør jo dette for deg. Hver dag, så mye jeg kan, snakker jeg. Om dine menneskerettigheter. Om din ytringsfrihet. Om din frihet til å tro på den gud du vil, eller ikke vil. Om din rett til å få din sak prøvet og bli vurdert etter rettssikkerhetsstandarder som skal beskytte deg.
Jeg snakker om nødvendigheten av å ha sterke, internasjonale instrumenter, fordi når vi blir små og redde - det er da, nettopp da, disse instrumentene skal hindre oss i å bli grusomme. Jeg snakker om nødvendigheten av at vi holder våre avtaler. Det er oss avtalene skal beskytte. Oss, individene. Oss, de små. Sterke, internasjonale avtaler som vi, lille Norge, kan lene oss på. Så lenge vi holder våre traktater, og så lenge vi bidrar til å styrke innholdet, ikke vanne det ut, så har vi beskyttelse. Jo sterkere traktater og jo sterkere innhold, jo mer er du beskyttet.

Når vi fyller barnekonvensjonen med reelt innhold i vårt land, sender det signaler til all verdens barn og voksne om at barn har sin egen verdi. De er sine egne individer, sine egne rettssubjekter. Når vi lager et helt nytt kapittel i vår Grunnlov, menneskerettskapittelet - så er det jo for å sikre at du er ivaretatt. At du lever i et samfunn som tar din rett til tro på alvor. Din rett til ytring. Din rett til en rettferdig rettergang, og din rett til liv.

Det er dette jeg strever med å forklare deg sånn at jeg ser du forstår. Det at dine menneskerettigheter henger svært nøye sammen med Zahras, med Abdis, med Zulfiqars. De er individer, akkurat som deg. De er små, myke og trenger våre internasjonale instrumenter og traktater. Akkurat som deg. Men til forskjell fra deg befinner Zahra og Zulfiqar seg på tredje klasse på Titanic. Du befinner deg på dekk.Det er for deg og dine barn jeg slåss.

Men først tok de...sa Niemöller. De tar ikke deg. Jeg er her og sier ifra.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook