- Jeg er veldig privat

Astrid Versto var ikke helt som andre tenårings-jenter. Hun diltet rundt på EF-møter med Ingvald Godal og politikerpappa Aslak. Siden var det bare Per Ståle Lønning som kunne true hennes karriere som politisk journalist.

Astrid Versto har politikken i blodet. En skjebne hun ikke alltid har vært like glad for.

- Jeg hatet politikk, bekjenner Astrid på den lett normaliserte Vinje-dialekten hun har anlagt til NRK-bruk.

- Hjemme handlet alt om politikk, og far måtte fly på møter hele tida, forteller hun.

ANTIPATIEN VARTE BARE

kort tid. Til det herrens EF-år 1972. Astrid var ikke gammel nok til å stemme, men hun kjørte Telemark rundt på valgmøter med far og Godal - som dengang var senterpartist og EF-motstander.

- Under EF-kampen skjønte jeg hvor spennende og viktig politikk er. Nå er jeg grunnleggende interessert i politikk, skjønner ikke at det går an å bli lei.

Nyomvendte Astrid kastet seg inn i studentpolitikken, og gjorde ungdomsopprør mot gamle Ap-Versto da hun meldte seg inn i Sosialistisk Valgforbund. I dag er hun hundre prosent NRK-nøytral. Hun er ikke medlem av noe parti eller organisasjon, og EU-standpunktet hennes får vi aldri.

- Hvorfor ble du ikke like godt politiker?

- Det kunne jeg aldri vært! Vi vesttelemarkinger er altfor tvisynte, som Aasmund Olavsson Vinje skriver. Som politiker må du være skråsikker, og det klarer ikke jeg. Jeg ser alltid at en sak har to sider.

- Hvilke saker tenner du på?

- Det politiske spillet. Enkeltsaker betyr mer for folk flest, men for oss som jobber med politikk, er det spennende å følge med på selve spillet: maktkampen, taktikken, tautrekkingen. Debatten rundt kontantstøtten er et godt eksempel på at en enkeltsak kan låse fast hele den politiske situasjonen.

- Ville du selv tatt mot kontantstøtte?

- Jeg er vel som de fleste på det punktet. Hvis jeg først hadde vært hjemme med barn, hadde jeg antakelig tatt imot - selv om jeg mener at pengene heller burde vært brukt på barnehager, sier Astrid nølende om KrF-kampsaken. Hun har nemlig gått noen mil i demonstrasjonstog i ungdomstida, og gamle feministinstinkter dør ikke så lett.

- Likestillingskampen er ikke vunnet ennå. Jeg er opptatt av at jenter må få lov til å være jenter, men vi har ennå langt igjen før kvinner og menn har samme muligheter i samfunnet, sier hun. Programleder: Ingolf Håkon Teigene og Nina Owing er best på nyheter. Anne Grosvold på debatter og magasinprogrammer.Film: «Åndenes hus» og barnefilmen «Mulan».Litteratur: Knut Hamsun. Leser alt av ham på nytt nå. Holder dessuten på med Erik Fosnes Hansens «Beretninger om beskyttelse». Og jeg er veldig glad i diktene til Halldis Moren Vesaas.Mat og drikke: Fisk og grønnsaker. Wok. Rødvin og gul Farris, Gammel dansk og Magne Kaasas heimebrygga øl i Vinje.Beste tv-minne: «EU-torget». Det var moro å lage et infoprogram i en tid da alt var preget av følelser.Verste tv-minne: Uten tvil: Nedleggelsen av Fornebu! Teknikken sviktet og alt gikk galt for oss i Dagsrevyen. Jeg holdt på å spy første gang jeg kom til flyplassen etterpå.Aktuell med: «Valgtorget» på NRK fire mandager fram til kommunevalget.

ASTRID VAR MED PÅ

babyboomen i Dagsnytt på 80-tallet.

- Nesten alle kvinnene i Dagsnytt-redaksjonen den gangen ble gravide samtidig. Det var nok ikke helt enkelt for ledelsen, men vi fikk en flott oppbacking. Vi jentene holdt sammen, og møttes en gang i uka på kafeen på Det Norske Teatret. Husker at de gamle damene irriterte seg over oss som «gikk hjemme med barn». Det hadde ikke de hatt muligheten til, og vi fikk høre at vi hadde KrF å takke for det!

Familiepolitikk snakker Astrid Versto gjerne om. Familielivet er et mer intimt kapittel. NRK-journalisten stiller opp for pressen i jobbsammenheng. Til og med i Se og Hør. Men da bladet skrev om hennes forhold til NRK-kollega Terje Svabø, ble det rabalder.

- Jeg er sånn veldig privat, understreker hun, aldeles unødvendig. Astrid tviholder på privatlivets fred, selv om samboeren er NRK-kjendis og storebroren er politisk redaktør i VG.

- Jeg synes at man selv må få lov til å bestemme om man vil offentliggjøre hvem man er sammen med.

DERFOR HOLDER ASTRID

kjeft. Terje Svabø derimot raste mot Se og Hør, skrev illsinte leserinnlegg i «svogeren» Olav Verstos avis, VG, stilte opp i debatter, kranglet med journalistkolleger og laget et svare leven om pressens behandling av kjendiser. Motstanderne mente at offentligheten har krav på å få vite at to potensielt mektige journalister bor sammen.

- Hvorfor deltok du aldri i debatten?

- Nei, den debatten gikk over alle støvleskaft. Men det må være lov å si fra. Episoden er noe av det verste jeg har vært med på. Jeg visste ingen ting om oppslaget, fikk sjokk da jeg så Se og Hør i kiosken. Og jeg ønsker ikke å kommentere saken nå heller.

- Men som journalist skjønner du vel at du får slike spørsmål?

- Klart jeg skjønner det. Men jeg vil ikke gå inn på problemstillingen. Det ber jeg om respekt for. Det blir for nært og personlig. Kjærlighetslivet handler tross alt om dine innerste følelser, og er altfor innfløkt til at alle dimensjoner kommer fram i et enkelt blad som Se og Hør. Dessuten involverer det alltid flere mennesker enn deg selv, sier hun.

NRK-journalisten oppklarer imidlertid ett spørsmål:

- Terje Svabø og jeg kommer ikke til å ha programmer sammen. Det ville blitt for tett. For oss har dette vært en selvfølge. Det stemmer ikke når Se og Hør framstiller det som om vi ikke «får lov» til å jobbe sammen lenger. Vi har aldri spurt om «lov».

- Var det vanskelig å gjøre karriere som politisk journalist etter din storebror?

- Jeg har jo alltid vært lillesøster av Olav, har alltid kommet etter ham. Sånn var det på gymnaset, og sånn var det i Dagsnytt. Helt lett var det ikke da jeg begynte som sommervikar i Dagsnytt, og han jobbet på politisk avdeling. Det gikk seg til. Men andre ting gjorde starten tøff.

- Å?

- Jeg hadde Per Ståle Lønning som fadder da jeg kom fra Journalisthøgskolen til Dagsnytt. Og han hadde stor moro av å sette sommervikarene på plass. Var du ikke kjapp nok med meldingene, fikk du høre det så det holdt. Per Ståle er nok en snill mann innerst inne, men han fikk meg til å gråte minst en gang. Han var et tøft møte med journalistikken, røper Astrid.

Astrid Versto