Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Jeg, et geni

Gode kvaliteter, men for personlig fra Danmarks fremste filmskaper.

FILM: «Knut Hamsun er ødelagt for meg», uttalte Frode Grytten til Dagbladet forleden. Anledningen var hans utspill mot biografisjangeren, der han gikk til angrep på uvesentlig personfokusering og blant annet definerte biografier som de intellektuelles Se & Hør.

Nå skal ikke jeg gå inn i noen polemikk rundt biografier, men jeg kan være enig i at det tidvis kan bli for mye, og på samme måte som Hamsun er blitt uspiselig for Grytten, blir den danske filmskaperen Lars von Trier litt vanskeligere å svelge med sin pseudoselvbiografiske spillefilm «De unge år - Erik Nietzsche del 1», som handler om von Triers møte med den danske filmskolen.

Redningsmann

Nå er det ingen nyhet at det danske filmgeniet har høye tanker om seg selv og sin påvirkning på filmmediet. Å forfremme seg selv til «von» vitner om en viss selvgodhet. Samtidig er det ikke nytt at kunstnere opphøyer seg selv og sitt virke, eller lager fiksjon basert på egne opplevelser. Men i «De unge år - Erik Nietzsche del 1», som er skrevet og produsert av von Trier, beskriver den danske filmskaperen seg selv som dansk films redningsmann, der han som Erik Nietzsche har et nihilistisk syn på filmmediet, fullstendig avviser alt tradisjonelt filmspråk, og med det revolusjonerer måten vi forstår og lager film på.

Latterliggjør mediet

Når det er sagt - «De unge år» er ingen dårlig film. Tonen er lattervekkende, og von Triers sarkastiske signatur er tydelig og god filmen igjennom. Regissør Jacob Thuesen ironiserer over- og smører på med kjente filmatiske virkemidler, noe som resulterer i en film som i beste von Trier-ånd på mange måter latterliggjør uttrykksformen - i alle fall kitschdelen av den. Humoren beveger seg fra enkel slapstick og underbuksehumor, til unge hipsteres behov for å sitere kredregissører som Fassbinder, og er dermed både smal og inkluderende.

Men til tross for en rekke kvaliteter føles aldri «De unge år - Erik Nietzsche del 1» som en nødvendig del av Lars von Triers prosjekt som filmskaper. I stedet framstår filmen mest som umodne, personlige spark mot en filmskole den anerkjente dansken aldri følte seg som en del av.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media