Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

#metoo:

Jeg får fysisk ubehag av invitasjonen

Nei, det gikk ikke så galt da pressen dekket #metoo.

IKKE TÅLE: Takket være #metoo kan ingen igjen si at «det må du tåle hvis du skal jobbe her», eller «slik er det bare, ikke ta det så alvorlig» når noen varsler, skriver innsenderen.
IKKE TÅLE: Takket være #metoo kan ingen igjen si at «det må du tåle hvis du skal jobbe her», eller «slik er det bare, ikke ta det så alvorlig» når noen varsler, skriver innsenderen. Vis mer
Meninger

Jeg har fått en mail fra Norsk Redaktørforening, som oppfordrer meg til å delta på journalistkonferansen Svarta Natt i Tromsø i november. Jeg får et umiddelbart fysisk ubehag.

Trond Giske og Fredrik Virtanen stirrer på meg fra dataskjermen. Fredrik Virtanen er den populære svenske journalisten som i 2017 ble veldig offentlig anklaget for voldtekt. Virtanen mistet jobben og ble først slaktet av svenske medier, men har nå kommet seg videre og har gitt ut sin versjon av historien i bokform. Boka er også gitt ut på norsk.

Saken føyer seg inn i rekka av voldtektsanmeldelser som blir henlagt på grunn av mangel på bevis. Kvinnen som anklaget ham for voldtekt, står nå tiltalt for ærekrenkelser.

Trond Giske trenger ingen introduksjon, men med seg til å belyse dette temaet har de fått den svenske journalisten Lina Makboul fra «Uppdrag gransking», Sveriges «Brennpunkt». De sendte i fjor en episode mange mener gikk langt i å renvaske Virtanen. Men programmet ble klagd inn over hundre ganger for Den svenske Granskningsnämnden för radio och tv, og nå i september felt for å ha krenket anklagerens personvern.

Samtalen skal modereres av mediekritiker Anki Gerhardsen. Hun har skrevet kritisk om pressens håndtering av #metoo, og tatt til orde for at mennene som anklages, ikke får komme med sin versjon.

Så dette er de som skal få sitte og diskutere #metoo-kampanjen og pressens håndtering. Trond Giske. Fredrik Virtanen. Lina Makboul. Anki Gerhardsen.

Jeg merker det et sted øverst i skuldrene. En slags nummenhet som sprer seg nedover armene. Maken til tendensiøs sammensetning av et panel kan jeg nesten ikke huske å ha sett noen gang. Slik panelet er satt sammen, vil konklusjonen være at pressens håndtering av #metoo er feil. Alt annet vil være et sjokk.

VGs mange flauser i Sofie-saken er en sak i seg selv, og bør ikke blandes med #metoo i sin helhet. For #metoo handler ikke om dem. Det handler om alle oss som har opplevd at folk med makt misbruker den. Som oftest er det menn fordi de har naturlig, fysisk makt, og oftere maktposisjoner i jobbsammenheng.

Under bildet av Giske og Virtanen står det at pressens dekning av #metoo skal under lupen. For «Hva gikk galt da pressen dekket #metoo»? er visst konferansens hovedattraksjon.

Men gikk det galt da Aftenposten dokumenterte bruk av makt som førte til alt fra voldtekt til svært uvelkommen tafsing i teaterverdenen?

Gikk det galt da VG og også andre medier, avslørte maktmisbruk av seksuell karakter i TV2-sporten?

Gikk det galt da det i bransje etter bransje ble rullet opp historier om skjulte strukturer som ga (stort sett) menn i posisjoner fritt spillerom til å gjøre uønskede seksuelle tilnærmelser til (stort sett) kvinner hvis karriere ble opplevd som avhengig av de samme mennenes velvilje? Strukturer som ikke var mer skjult enn at mange kjente til dem – og likevel ikke gjorde noe for å hindre det?

Nei, det gikk veldig, veldig bra! Endelig kom historiene fram i lyset! Og omfanget av dem viste så innmari tydelig at vi hadde å gjøre med en stille aksept for maktmisbruk for å skaffe seg seksuell kontakt. Takket være #metoo kan ingen noen gang igjen si at «det må du tåle hvis du skal jobbe her», eller «slik er det bare, ikke ta det så alvorlig» når noen varsler. Ingen kan igjen si at de ikke skjønte eller visste.

I bakhodet er det en tunghet, jeg er litt ør. Sinnet mitt bobler ikke. Det koker ikke. Det sitter fast i armene mine, for de klarer ikke å heve seg. Skal vi la enkelte mediers feilgrep kvele en av de viktigste bevegelsene i vår tid? Det verste som kan skje nå, er hvis en sak fører til at media blir redde og ser vekk igjen når noen utnytter makten sin. Det kan bare ikke skje! Vi kan ikke rykke tilbake start nå.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media