REGELBRUDD: Direktør Per Morten Johansen var inhabil i flere ansettelsessaker i Omsorgsbygg. Foto: Øisten Norum Monsen
REGELBRUDD: Direktør Per Morten Johansen var inhabil i flere ansettelsessaker i Omsorgsbygg. Foto: Øisten Norum MonsenVis mer

Jeg får inntrykk av at Dagbladet ikke er fornøyd før Per Morten Johansen ikke makter mer og går av

Brønnpissing i vår tid.

Meninger

Denne høsten har Dagbladet hatt en artikkelserie om Omsorgsbygg Oslo KF som jeg opplever som en svertekampanje. Jeg er søster av den omtalte HR direktøren Tone Hølmebakk. Hun som sammen med Per Morten Johansen er fremstilt som duoen av toppledere som driver en fryktbasert personalpolitikk og nepotisme, med Arbeiderpartiets velsignelse og i Finn Graffs karikatur.

Jeg er også mistenkeliggjort. Dagbladet skriver at de har «avslørt» at jeg jobber i OBY. Det er ikke noe å avsløre, for det har aldri vært noen hemmelighet. Dette fremgår av kommunerevisjonens rapport. Allikevel antydes og insinueres det, i den ene artikkelen etter den andre.

Denne sommeren og høsten har vært absurd. Det å være en kommunalt ansatt som jobber i et kommunalt foretak, for så å bli gransket av kommunerevisjonen og frykte å bli slept ut på torget og lenket fast i gapestokken slik Dagbladet har gjort med datteren og svigersønnen og vennen til Per Morten Johansen, det har vært skremmende. Jeg har i lang tid nå gått rundt med en katastrofefølelse. Aldri i min villeste fantasi har jeg kunnet forestille meg å havne i denne situasjonen. Akkurat der har Dagbladet rett i sitt slagord: virkeligheten overgår alt.

Det Dagbladet har produsert i fremstillingen av Omsorgsbygg er etter min mening forkastelig, og det er et karakterdrap på vår leder Per Morten Johansen som ikke skal stå uimotsagt. Dagbladet er i ferd med å knuse en hel familie. To nygifte, unge, hardt arbeidende mennesker, hans datter og svigersønn, har blitt et offer. For Dagbladet lukter et scoop. Per Morten Johansen er jo bror til Raymond. Onkel Raymond.

Dagbladet og noen utvalgte politikere var de som mottok et varsel om ukultur i mars. Siden mai har han døgnet rundt bombardert administrasjonen med innsynsbegjæringer og krevd svar på spørsmål etter spørsmål. Rent praktisk betyr det mange timer til avspasering og ødelagte sommerferier for mange i administrasjonen. De har måttet gjennomgå tusenvis av dokumenter som skal utleveres, sladde personopplysninger for å holde loven, og søke i outlook kalendere på stikkordene han krever. Det har krevd masse ressurser å svare ut utallige henvendelser.

Dagbladet har etter min mening brukt retorikkens billigste grep i sin fremstilling. Et drypp her, et drypp der, med implikaturer og presupposisjoner i de hundrevis av spørsmålene han har krevd svar på. Som f.eks. den smsen han sendte til meg 17. september hvor han spør om jeg ønsker å kommentere saken om at min søster en måned før søknaden til stillingen jeg søkte på, hadde opprettet stillingshjemmelen? Jeg så utlysningen på finn.no. Bare så det er sagt.

Men det skremte vettet av meg. Man føler seg forsvarsløs. For alt er tatt ut av kontekst. Men summen av alle dråpene gjør at han har klart å bygge en historie som støtter opp om varslerens påstander.

Hva er det Dagbladet egentlig har avslørt? At en leder kan gjøre feil? Selvfølgelig kan ledere gjøre feil. De er jo mennesker og de er ikke lagd av jern og metall. PMJ har jo selv innrømmet dette. Han har lagt seg flat, forsøkt å skåne sin egen datter og svigersønn – ja oss alle – ved å ta ansvaret. Han meldte seg inhabil når det gjaldt datteren, men feilen var at han var inhabil nedover og ikke bortover, for å si det sånn.

Jeg mener at Dagbladet skyter spurv med kanon, at de har laget en ensidig fremstilling og bygget historien opp under varslerens påstander.

I tiden som kommer kan man etterprøve påstandene fra journalisten og sette dem inn i en sammenheng. Inn i kontekst. Og da vil et annet og mer nyansert bilde enn Dagbladets fremstilling tre frem. Det er ikke bare datteren eller søsteren som har hatt korttidskontrakter. Det er ikke sant at min søster har «skreddersydd» en stilling for meg. Men da er det kanskje for sent. Jeg får inntrykk av at Dagbladet ikke er fornøyd før Per Morten Johansen ikke makter mer og går av. Vi er mange i Omsorgsbygg som er redd for at dette kommer til å skje.

Hva er bakgrunnen for OBY som kommunalt foretak? I 2004 og med 25 ansatte fikk Omsorgsbygg 600 000 m² elendig vedlikeholdt eiendomsmasse opp i fanget. Barnehager, brannstasjoner, sykehjem, rusinstitusjoner, alle disse eiendommene som tidligere lå under etater og bydeler: vær så god!

Det var ikke sånn at da dalte alle prosesser, kunnskap og systemer ned over oss og la seg pent på plass. Det er dette vi har bygd opp og bygd opp i disse årene! Det å bygge en organisasjon, skape struktur, få på plass kompetanse, for å løse oppgave på oppgave på oppgave (bygge og forvalte eiendommer) det er det vi har gjort. Det er nybrottsarbeid. Og vi har levert.

Slik jeg har forstått foretaksmodellen er den etablert ut ifra behovet for å bygge opp profesjonelle fagmiljøer og allikevel være kommunal. Se hvordan det endte da Stortinget skulle bygge en garasje. Det ble dyrt, fordi de består av politikere og ikke profesjonelle byggherrer.

Det forteller litt om kompleksiteten og hvor mange fag som er involvert i en eiendoms livssyklus. Det er rett og slett komplisert, og derfor er det nødvendig med den type kompetanseorganisasjoner som kommunale foretak er og som vi har forsøkt å skape. Det er best bruk av skattebetalernes penger og dette er det vel bred politisk enighet om.

Denne saken vitner om en manglende forståelse for hvilket enormt arbeid som er lagt ned i organisasjonen, ikke bare av PMJ men av en hel haug av hardt arbeidende kolleger.

PMJ har gått i bresjen for dette arbeidet. I tillegg til å jobbe hardt er han omsorgsfull, tydelig, ujålete og en av de beste lederne jeg personlig noensinne har opplevd. Han er moderne, fordi han har gått i bresjen for å skape en delingskultur, få til tverrfaglig samarbeid og en tillitsbasert ledelse.

Jeg personlig synes at det å ta seg av barna, de syke og de gamle, det er en av de viktigste oppgaver i vårt samfunn. Jeg har vært stolt av å jobbe i OBY, å bidra sammen med mine kolleger til å skape bedre rammer for dem som utfører dette viktige arbeidet i Oslo kommune.

Hva slags ledere vil vi ha? Skal det være slik at man må ha fire underskrifter og en risikoanalyse for å kjøpe en binders? Skal jussen dominere alt vi foretar oss, slik at frykten for å ta en gal beslutning fører til at det ikke tas beslutninger?

Og hvordan skal vi som foretak egentlig jobbe? Hvis politikerne bevilger masse midler det ene året, skal alle som ansettes i prosjekter for å omsette bevilgningene få fast stilling? Hva så ved neste valg, hvis det ikke bevilges penger? Hva skal alle de fast ansatte foreta seg da? Er det klok utnyttelse av skattebetalernes penger? Bruk av korttidsansettelser er del av kritikken mot OBY og påpekt i kommunerevisjonens rapport. Jeg håper politikerne, som har det siste ordet i denne saken, er sitt ansvar som eiere bevisst. Og at de ser hele konteksten før de feller sin dom.

Det har kommet en malurt inn i livet mitt og inn i organisasjonen vår. Jeg opplever det som om Dagbladets fremstilling bidrar til å forgifte arbeidsmiljøet vårt.

Jeg er en stor tilhenger av åpenhet, innsyn og demokratiske prosesser. Men det virker som om varsling har blitt en trend i tiden? Ordningen er der for å forhindre urett og maktmisbruk, ikke for å brukes i politiske spill.

Det er ikke i samfunnets interesse og det er på grensen til det uansvarlige å la det gå politikk i denne saken enten det er fra høyre eller venstresiden. For vi i OBY har store, tunge oppgaver å ta oss av. Men vi får simpelthen ikke arbeidsro.

Og det er vel egentlig ganske åpenbart. At det er dette Dagbladet forsøker å bygge opp under, det politiske scoopet. Byrådslederens bror.

Det er sterke krefter i tiden, hvor konspirasjonsteorier og regelrett hat mot sosialdemokrater blomstrer opp. Det er disse kreftene som settes i sving i Dagbladets kommentarfelt på Facebook. Det er skremmende lesning.

Det er et tankekors at det var vår far Sigbjørn Hølmebakk som skrev artikkelen «Brønnpisserne» i nettopp Dagbladet i 1961. Han hadde snudd seg i graven. For hele denne saken er brønnpissing av verste sort.