MÅLT OG VEID:  Foreldre bør boikotte skolens veiing av barn, mener artikkelforfatteren. Bildet viser en helseundersøkelse av spedbarn og skoleungdom på Romsås helsestasjon i Oslo 1971.
MÅLT OG VEID: Foreldre bør boikotte skolens veiing av barn, mener artikkelforfatteren. Bildet viser en helseundersøkelse av spedbarn og skoleungdom på Romsås helsestasjon i Oslo 1971.Vis mer

Jeg fikk anoreksi etter at helsesøster veide meg

Veiing av elever er ute av kontroll i skolen.

Meninger

Da jeg var 12 år, på slutten av 1980-tallet, ble klassen innkalt til veiing og måling hos helsesøster. Vi var 3- 4 jenter som hadde den høyden vi skulle få som voksen, med bryster, menstruasjon og tilhørende former. Resten var tynne som streker, uten former eller mens, og ennå rundt halvannen meter over bakken. Det er jo innlysende at vekten varierte kolossalt, alt fra 30 til 60 kilo husker jeg, og like innlysende er det at vekten ble et tema i gangen blant jenter i ball-genser og oppbrettete vide olabukser med tynne lærbelter i livene. En helsesøster påpekte også de som var utenfor kurven, uten å ta hensyn til hvor man var på pubertetskurven mellom jente og kvinne. To år etter var vekten min nede i 38 kilo, og faretruende nær grensen på 36 kilo for å bli lagt inn for tvangsforing på Rikshospitalet den gangen. Jeg er overbevist om at skoleveiingen den gangen var en utløsende faktor for min anoreksi, selv om mange andre årsaker lå til grunn som flink-pike-forklaringen, å bli hørt og å skape en kontroll i noe som føltes ukontrollerbart. Men veiingen var startknappen, og det tok mange år før jeg var innenfor «rett BMI» igjen, og enda flere år før BMI og vekt ikke var en tanke i hodet mitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er derfor med sinne og angst i magen jeg ser venninner av min datter på 8 år slår seg på magen og sier «se hvor feit jeg er», på mager stramme som trommeskinn, sterke armer og ben som slår hjul, og hopper på trampolinen i barnslig lek dagen lang. Selvsagt blir man opptatt av kroppen sin, så naiv er jeg ikke. Det er en del av utvikling å sammenligne seg og akseptere at en ny kvinnekropp er på vei, men nå har dette feilfokuset blitt bekreftet av skolen! I det siste har det kommet frem flere hendelser der helsesøster har ringt foreldre etter veiing og måling og sagt at deres barn er i faresonen for overvekt. Etter samtale med mammaer her i Drøbak, hvor vi bor, viser det seg at foreldrene til helt normale jenter har fått telefoner og brev fra helsesøster om kostholdsråd og forespørsel om aktivitet, og om barnet kanskje er litt overvektig/på grensen? Vi blir sittende måpende rundt. Noen foreldre begynner å tvile på barnets kropp og vekt, andre flyr i flint, og ser hvor feil dette er. Har virkelig skolen ikke kommet lenger? Og hva har egentlig skolen med veiing og måling å gjøre? Og hvem bestemmer «normalen» og hva er normalt? Hvilke signaler sender dette til våre barn, der vi sier hvor flotte de er, når skolen går inn med et avleggs veieskjema?

I tillegg viser forskerresultater at dagens jenter blir i gjennomsnitt kvinner tidligere nå enn før med former og menstruasjon. Skjemaene de måles hos helsesøster er nok de samme som jeg ble målt med på slutten av 1980-tallet. Og hva med samsvar mellom skoleveiingen og barnets kurve fra helsestasjonen, den er jo også tatt bort. Tar man en gruppe 8-9-åringer; er det dessuten kolossale ulikheter; en benbygning veier mer enn den andres ut fra gener, en muskel veier mer enn fett, og blant guttene er mange som en femåring i kroppen, mens andre er tynne og lange. At vekt og høyde og BMI i grunnen sier svært lite, vet de fleste voksne som trener. Skal du ha et riktig tall på overvekt eller undervekt, må du måle fettprosenten og centimeter på hudfolden på overarmen. Hvis det har en hensikt med en 3.-klassing! Da man innførte veiing etter krigen, var det jo for å hindre underernæring og tilby skolefrokost!

Jenter trenger også fett i denne fasen, kalt valpefettet; både til hjernen og til å bli kvinne, få menstruasjon, produsere hormoner og nok fett til alle de centimeterne kroppen skal strekke seg. Jeg er sikker på at en erfaren helsesøster vil få et mer korrekt resultat ved å observere fem minutter i hvert klasserom. Med et blikk kan hun nok heller «plukke» ut de som er karakterisert som overvektige barn, de som er underernærte og selv de med spiseforstyrrelser, som har ofte tydelige tegn i kroppsspråket og en egen «tynnhet». Normal-sekken vil nok være veldig stor. For deretter å kontakte foreldrene til de få det trolig gjelder. Kanskje ligger det medisiner til grunn, kanskje er mor og far tynne eller kraftige, kanskje har barnet vokst lite eller mye i det siste.

Spiseforstyrrelser starter tidligere og tidligere, allerede jenter ned i 8- 9 års alderen sulter seg til døde. Man vet også at diagnosen har gått mer og mer fra en «klassisk» Skårderud-diagnose som et symptom på noe galt i familien, til en samfunnsdiagnose og en venninne-diagnose. Noen tulleslanker seg litt fordi venninnen gjør det, andre blir dessverre med spiseforstyrrelses-spiralen helt ned til dypet. Spiseforstyrrelsen har også blitt mer kompleks og alvorligere hos hver pasient. Det hjelper ikke at de som utvikler dette er yngre og yngre: rett og slett barn med mindre verktøy i bagasjen til å takle veldig alvorlige følelser og en krevende behandling. Jeg er helt sikker på at skoleveiingen IKKE hjelper på dagens kroppsfokus eller de stadig unge jentene som får spiseproblemer. Når helsesøster attpåtil på en skole her i Drøbak, og trolig en vanlig rutine andre steder, sier at de vil hente ut de barna til høsten som er i faresonen og utenfor skjemaet til en ny veiing, kjenner jeg sinnet bruse. Man trenger ikke være særlig fremsynt for å tenke seg samtalen i gangene, og følelsen til de barna som blir plukket ut for «feil» høyde og vekt. Jeg vil oppfordre alle til å boikotte denne skoleveiingen, rett og slett, og trygle de som instruerer helsesøstrene om å finne en annen måte å følge med barnas kroppsfasong på. Er dette fastlegens ansvar? Bør skjemaet erstattes med en samtale med alle barna om sunt kosthold og god helse - og en vurdering med blikket fremfor en vekt? Jeg er helt sikker på at flere spiseforstyrrelsesdiagnoser kunne blitt avverget ved å unngå skoleveiing. For hva er egentlig hensikten - og hva oppnår man? De få som faktisk er i faresonen per klasse, er jeg sikker på at skolen allerede har peilet seg ut.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook