KOMMENTARER

Hjelp i psykiatrien:

Jeg fikk hjelp. Jeg hadde flaks og penger

Det er mange av oss som har fått god hjelp av psykiatrien. Men det er ikke helt uten forbehold at jeg anbefaler folk å ta kontakt med legen sin.

ARTIKKELFORFATTEREN: Oda Rygh er for tida debattansvarlig i Dagbladet. Hun har tidligere skrevet boka «Når livet er kjipt - en håndbok for unge folk». Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
ARTIKKELFORFATTEREN: Oda Rygh er for tida debattansvarlig i Dagbladet. Hun har tidligere skrevet boka «Når livet er kjipt - en håndbok for unge folk». Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

«Snakk med noen» sier de. «Her er numrene til Mental Helse og Kirkens sos». Statsministeren har gått ut og sagt at menn må tørre å søke hjelp.

Så er det oppfordringene til oss alle som individer. At vi må ta kontakt med noen, invitere ut på kaffe. Kanskje være rausere og varmere. Det er bra det. Hjelpetjenester og hjelpetelefonene og nettverk, for å ikke snakke om psykiatrien, redder liv og helse.

Jeg burde vite det, jeg er en av de som har hatt god nytte av helsevesenets tilbud.

For å komme med en motvekt til en del av de hårreisende historiene om lange køer og å ikke bli møtt med henvisning videre eller å ikke bli forstått, eller avvist fordi det ikke var plass nok: Fra jeg kom meg til fastlegen til jeg satt hos en psykiater tok det forholdsvis ikke lange tida. Jeg har fått psykoedukasjon og nesten gratis trim på frisklivssentralen. Jeg har en fast snakkedoktor, og er «adekvat medisinert», som det heter.

Det er alt i alt en solskinnshistorie, raskt oppsummert slik: «Dro til legen, fikk hjelp, ble frisk».

Sånn er det ikke for alle. For å si det mildt.

Jeg er glad for hjelpen jeg har fått, og i det norske helsevesenet. Den man elsker tukter man, så la oss bare slå det fast en gang for alle: At jeg har fått den hjelpen jeg har er en kombinasjon av to ting: Det ene er flaks, og det andre er privilegier (også et resultat av flaks).

Flaksen består mest av at jeg er født av de foreldrene jeg er, med de ressursene det fører med seg. Det er riktignok grassat uflaks å bli belemret med en plagsom psykisk tilstand, men om man først skal få en slik, er bipolar to ikke det verste - rent prognosemessig.

Det er kjekt å ha flokken rundt seg. Om du bor alene og ikke har en annens inntekt å støtte deg på, er veien ut i kulda ganske kort om du blir syk. Også om du ikke har foreldre eller venner du kan støtte deg på.

Det er ikke få av oss som har levd litt på partner eller bodd hos foreldre en stund. Den muligheten er det ikke alle som har.

Her er det som kanskje skjer hvis du følger tar rådet fra statsministeren, eller de rundt deg:

Du går til fastlegen. Hos fastlegen får du et ark med navnene til psykologer som kanskje har plass på listene sine. De må du sende søknadsbrev til.

Her hjelper det å ha flaks med hvem du har som fastlege. Det kan nemlig hende at fastlegen din kan gi deg tips som «prøv han her, han har kort venteliste». Da slipper du å ringe 20–30 ulike psykologer, og krysse fingrene.

Deretter er det en søknadsprosess. Du må skrive brev. Utlevere alle dine vansker til en vilt fremmed. Da bør du ha formuleringsevnene i orden.

Om du kommer gjennom her, så må du mest sannsynlig vente i noen uker eller måneder. I mitt tilfelle tre-fire måneder. Det er ikke så ille, relativt sett. I alle fall ikke etter å ha snakket med andre som har gått gjennom samme mølla.

Det hjelper også å bo nær behandlingsstedet. Jeg bodde en sykkeltur unna Modum Bad, ti minutter med buss unna DPS-en i Drammen, og nå ca. ett kvarters gange unna psykologen min.

Jeg kan love deg at å ta buss langt, kanskje med bytte, virkelig ikke frister om du har angst. Å be deprimerte folk om å møte opp 08.00 hos psykologen om de har en times reisevei, er ganske optimistisk.

Og det er om de ikke har et komplisert sykdomsbilde med en del rus i tillegg. Da er det enda verre.

Dette er systemet når det virker. Inngangsporten.

For å komme deg gjennom den bør du ha nettverk, partner, penger. Du bør helst ikke ha sammensatte sosiale problemer i tillegg.

Det er greiest å være akkurat riktig mengde psyk til at du får plass, men ikke så syk at det er vanskelig for deg å nyttiggjøre deg den. Helst bør du ha snakketøyet i orden.

Det hjelper å bo i riktig kommune. Litt inside-info om hvilke fastleger som er gode på psykiatri, er nyttig. Om du står fast hjelper det å ha noen som «snakker middelklasse» til å ringe rundt for deg. Noen som er sta, og ikke så lite sinna på dine vegne.

Husk å ha så god råd (eller ha familie som har det) til at du slipper å forholde deg til stress med NAV om du ikke kan jobbe mens du venter på å få første time.

Likevel … Det nytter. Mange av oss har fått fantastisk hjelp, og blitt friske.

Du skjønner kanskje hvorfor jeg likevel har litt bismak hver gang jeg ber folk ta kontakt med fastlegen sin. De trenger kanskje ikke flaks i det hele tatt, og klarer seg fint for egen maskin gjennom systemet. Men det er umulig å vite.

Jeg er takknemlig for hjelpen jeg har fått. Jeg skulle bare ønske det ikke var så åpenbart hvor heldig jeg er.

(PS, for å ikke være for generaliserende: Det finnes andre hjelpetiltak enn akkurat psykolog i kommunal regi, som for eksempel lavterskeltiltak som ambulant psykiatrisk team, kurs i depresjonsmestring og annen psykoedukasjon, samt tilbud for mer akutte tilstander.)

NYTTÅRSTALE: Statsminister Erna Solberg omtalte Ari Behns selvmord i nyttårstalen sin. Statsministeen måtte spille inn talen på nytt, etter at nyheten om Behns bortgang kom første juledag. Det opplyser SMK overfor Dagbladet. Video: Nrk / Regjeringen Vis mer

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer