SKOLE: Joakim Kleven om lesevansker. Foto: privat
SKOLE: Joakim Kleven om lesevansker. Foto: privatVis mer

Jeg fikk høre i tjuefem minutter hvor dårlig jeg var

Det verste jeg visste om på skolen var lesing

Meninger

Slå opp i side 86 i Naturfagsboka sier han høyt til alle i klassen. Faen tenker jeg. Høytopplesning. Jeg hater å lese høyt foran klassen. 

«Maryam du kan starte å lese.»

Dette var det verste jeg viste om da jeg gikk på skolen. Da jeg var liten husker jeg at jeg alltid gråt hver gang vi hadde leselekser. Jeg hatet virkelig å lese. Jeg skalv hver gang jeg prøvde å lese noe høyt, det var så skummelt. Jeg leste utrolig sakte og jeg klarte ikke å skille mellom b og d.I 6. klasse hadde vi lesetest på skolen, alle elevene var samlet i auditoriet. Jeg klarte ikke å lese noe, jeg var mer opptatt av alle andre rundt meg og hvor kjapt de leste. Vilde, hun som leste en hel Harry Potter bok på kun en dag. Morten, han som leste over 200 ord i minuttet. Så var det Joakim, han som leste kun 37 ord i minuttet. 37. Jeg husker det tallet så godt. Jeg turte aldri å si det til noen. Det var så flaut. Jeg følte meg så dum.

Jeg slår opp i side 86 i Naturfagsboka og hører at Maryam begynner å lese høyt. Jeg går i 8. klasse. Læreren min var vanskelig mot meg og jeg ble ikke noe mindre vanskelig tilbake mot han. Jeg likte ikke denne læreren og han likte ikke meg heller.

Jeg hører en etter en i klassen lese høyt, jeg får ikke med meg noe av hva de andre leser. Jeg er mer opptatt av å lese neste avsnitt inni meg i tilfelle det blir min tur. Jeg kom alltid bare halvveis i det avsnittet jeg leste før noen andre startet å lese et nytt et. Jeg kjenner jeg skjelver fordi jeg syntes det er så vanskelig å lese dette stoffet. Det er så mange vanskelig ord...

Jeg er midt i det ene avsnittet før jeg hører læreren min si «Skal du lese noe du da Joakim?»

Hjertet mitt banker lynraskt. Jeg har så lyst til å si at jeg ikke vil lese høyt, men jeg tør ikke. Jeg tenker bare på hva han har sagt til oss tidligere. At hvis du ikke er aktiv med i timene hans så får du dårligere karakter. Jeg skulle bevise for ham at jeg kunne være med i timen. Han skulle ikke vinne over meg.Jeg startet å lese. Klassen var helt stille. De tre første ordene klarte jeg å lese uten å stamme, og jeg klarer nesten å lese hele setningen feilfritt. Men så kom den andre, deretter den tredje og så den fjerde setningen. Det gikk saktere og saktere.

Jeg følte over hele kroppen min at klassen syntes synd på meg. Jeg begynte å lese ordene veldig sakte, ord som var så lange, ord jeg aldri hadde hørt før. Selvfølgelig fikk jeg det vanskeligste avsnittet. Stemmen min småskalv, men heldigvis var det kun tre setninger igjen å lese.Jeg er midt i setningen før jeg blir avbrutt.

«Du kan stoppe nå» sier læreren. «Carl-Cristoffer fortsett der Joakim slapp.»

Jeg ble helt slått ut, hvordan kunne han gjøre noe sånt. Jeg var ikke engang ferdig. Jeg fikk så vondt i halsen for jeg prøvde så hardt å ikke gråte. Høytopplesning fortsetter, jeg krymper lengre og lengre nedover i stolen. Jeg har bare lyst til å storme ut av klasserommet, lyst til å hylgrine.

Jeg følte meg så liten og jeg var så utrolig skuffet. Jeg fikk ikke engang muligheten til å lese ferdig. Det hjelper ikke at han som leser nå leser feilfritt, helt rolig og uten å stamme. Jeg ser bort på læreren min, med blanke øyne. Han ser tilbake på meg, han gir meg et stygt lurt smil tilbake. Jeg kjenner en dråpe renne ned på kinnet mitt. Han snur seg og later som ingenting.

Jeg glemmer aldri denne hendelsen. Jeg glemmer aldri den følelsen av å være så nervøs hver gang det var høyt opplesning i klassen. Jeg glemmer aldri de kveldene jeg lå i armkroken til mamma og gråt da jeg hadde leselekser hjemme. Hadde det ikke vært for mamma og pappa så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Mamma hjalp meg alltid med leksene, oppmuntret meg med ord-leker, kjøpte lydbøker og dataspill for barn med lesevansker.

Jeg glemmer aldri konferansetimen i 7. klasse. Jeg fikk høre i tjuefem minutter hvor dårlig jeg var i engelsk og norsk. Jeg var blant de svakeste i klassen. Jeg svarte nesten alltid feil. Det fikk jeg høre flere ganger av læreren. Rett før konferansetimen var over fikk jeg høre i en liten bisetning at jeg var flink i matta da. Jeg var faktisk en av de beste på hele trinnet.

Da mamma fikk høre det ble hun ildsint på læreren min. Hvordan kan du sitte her, hele konferansetimen og bryte ned sønnen min. Si at han er så dårlig, men nesten glemme å si at han er den flinkeste i matte. Bruk heller mer tid på å oppmuntre elevene dine, ikke bryt de ned. Mamma tok hånden min og stormet ut av klasserommet.

Det å føle at man er dårligst i klassen, at man er dum eller ikke god nok når man går på barneskolen er ikke gøy. Hvem er der egentlig for deg? Jeg har heldigvis en sterk familie hjemme som alltid har vært der for meg. Hjulpet, støttet og oppmuntret meg. Men hva om man ikke har det? Hva om man er helt alene og ingen i klassen ser deg?

Jeg har heldigvis også hatt gode lærere. Som Ragnhild Pettersen. Jeg har så stor respekt for lærere at du aner ikke. Respekt for GODE lærere. Det er viktig. Det er de som ser deg og det er de som skal passe på deg når du går på skolen. De som ser deg for hvem du er, ikke karakteren du får. Takk til dere og takk til Mamma og Pappa.

Teksten er opprinnelig publisert på skribentens blogg

Lik Dagbladet Meninger på Facebook