SUPERPAPPA: Tore Renberg er ekstremt opptatt av alle sine romankarakterer. Denne gangen fant han en han ikke skjønte seg på. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
SUPERPAPPA: Tore Renberg er ekstremt opptatt av alle sine romankarakterer. Denne gangen fant han en han ikke skjønte seg på. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Tore Renberg med ny roman,«Du er å lys»

- Jeg føler jeg stort sett har skrevet om psykiske lidelser

Sier Tore Renberg (44), og mener det skyldes egen oppvekst preget av mye uro og rot.

(Dagbladet): Du har sannsynligvis møtt noen av dem. Disse grensesprengende menneskene, forbløffende, befriende og fantastiske, som oppleves som en presang i det de kommer inn i rommet. Men så, etter en stund, begynner du å lure. Kan de virkelig være sånn hele tida? Er det ikke noe skummelt her?

Steinar er en sånn person. Steinar er å finne i Tore Renbergs nye roman «Du er å lys». Med kone og barn flytter han inn i nabohuset til Jørgen og Vibeke og bringer med seg en sekk positivitet. Men det finnes alltid et men.

–Det er ei skikkelig vond bok, ei bok om mistenksomhet, sier Tore Renberg. Han er på Oslobesøk for å snakke om romanen.

Han mener det skjedde noe etter 11. september. Vi er blitt et skulende folk.

Uro og rot

– Vi er redde for at den verdenen vi er vokst opp i, skal forsvinne. Jeg har veldig lyst til å heie på det gode. Jeg vil at mine bøker skal oppleves som en omfavnelse. Denne romanen representerer masse glede og hverdagsliv også, men den er trist.

Han smiler og plasserer hånda mot tredagersskjegget.

–Jeg føler jeg stort sett har skrevet om psykiske lidelser. Yngve er schizofren. Hillevåggjengen har alle tenkelige diagnoser. Det skyldes nok min egen oppvekst, med mye uro og rot.

Ubehagelig nært

Renberg har brukt sin egen historie i «Mannen som elsket Yngve» og ikke minst i «Kompani Orheim». Om løvetannbarnet med en faren som var tungt nede i spritflaska.

–Kanskje jeg hadde lyst til å gi en håndsrekning til den unge Tore Renberg. Det var ubehagelig å skrive, det var så mye redsel og fortvilelse, og jeg vet at jeg har gitt familien min mye stress. Man vil jo skrive de historiene som er sanne, men vanskelige. Jeg er glad jeg er ferdig med det. «Du er så lys» er ikke selvbiografisk.

–Det er mye mørke der og. Hvor har du hentet det fra?

–Fra et ubehagelig nært sted. Jeg dikter nesten aldri opp kompliserte ting å skrive om, denne gangen er det mennesker jeg må beskytte som gjør at jeg ikke vil snakke om det.

UROLIG SJEL: - Jeg har et jagende hode. Det tar altfor lite fri, sier Renberg. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet Vis mer

Superpappa

Ideen til «Du er så lys» falt ned i hodet på ham i fjor sommer. Han var 300 sider inne i sin tredje bok om den rufsete Hillevåggjengen, men er det én ting Renberg har lært seg, er det å gripe en idé når den kommer. Hvis ikke forsvinner den. «Du er så lys» holdt på å forsvinne. Setningene ble feil. Personene levde ikke. Enten var det ideen det var noe galt med, eller ham. Så våknet han en morgen og tenkte:

–Jeg må skrive den på nynorsk. Det ble superfett, selv om det antakelig ikke er særlig taktisk.

Hver morgen sykler Renberg de ti minuttene det tar å komme til morens hus. Der har han kontor i kjelleren og kan spise lunsj med moren. Et bra arrangement, mener mannen som elsker å skrive. Som kaller seg en omsorgsmaskin for alle sine romankarakterer, samme hvilken hylle de har landet på i livet.

–Jeg er en superpappa, som jeg gjerne vil være i det virkelige livet, men ikke alltid får til.

Han smiler litt. Da han skrev «Du er så lys», kjente han ikke Steinar, og brukte mye tid på å finne ut hva det er med den mannen?

–Så løsnet det. Herregud, sånn er det, tenkte jeg. Det handler om det du ikke ser hos et annet menneske. Det det er umulig å få øye på.