Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

-  Jeg føler meg utafor i grupper

Det går ikke, sa folk til Aksel Hennie, du kan ikke skrive, spille i og regissere en film. Men det gikk bra å stå alene: å være «Uno».

287 000 mennesker har sett Aksel Hennies debutfilm «Uno» i løpet av høsten. Skuespilleren, som ble manusforfatter og regissør, brukte sin egen historie til å fortelle noe universelt: om å stå alene, om å miste vennene sine i en håndvending, om å være redd, om å ta kontroll.

-  «Uno» handler om at hvis du er redd for noe, vil det alltid forfølge deg. Når du er liten, klarer du ikke å komme over redselen for en mørk kjeller, du løper opp trappa, og det kjennes som om noen følger etter. Hvis du tør å stoppe opp - ser du at det ikke er noen der, sier Aksel Hennie.

-  Jeg tror at ensomhet er resultatet av frykten for ensomhet. Selv er jeg ikke over den frykten, hos meg er den dypt forankret. Jeg tror jeg er disponert for forskjellige typer frykt. Men jeg er mer opptatt av å ha et reflektert forhold til frykten, enn av å prøve å kvitte meg med den. Jeg har opplevd å stå helt aleine i egne øyne, og det var en følelse jeg ikke satte pris på.

-  Hva er du redd for?

-  Frykten er lite gjennomtenkt. Den er et svart spøkelse. Følelsen er bare at jeg ikke ønsker å være aleine. Det styrer valgene til mange. Du velger en jobb for fort, fordi du ikke tør vente. Du henger sammen med venner du vet ikke er gode for deg, fordi du er redd for å bryte ut. Du blir i et kjærlighetsforhold som egentlig er over. Men den motsatte frykten fins også - at du er så redd for å gå inn i noe at du ikke tør forplikte deg i forhold til andre mennesker.

-  Er ikke det to sider av samme sak?

-  Jo, kanskje. Å være aleine i vårt samfunn er så dramatisk. Vi har 200 navn på telefonlista vår, men hvor mange er egentlig venner? Hvis du ikke har nettverk i dag, faller du utenfor. Når du er ensom på Grønland, er det vanskelig å vite at det er en som er ensom på Stovner også. Finn det telefonnummeret, da! Jeg utfordrer deg!

«Uno» er historien om 25 år gamle David, som har en tøff familiesituasjon: Faren hans er døende, moren hans er utslitt, lillebroren har Downs syndrom og trenger ekstra omsorg. David og kompisen Morten søker tilflukt i et røft kroppsbyggermiljø. Situasjonen tilspisser seg da det blir politirazzia og salg av anabole steroider blir avslørt. I Davids miljø slår man først, og spør etterpå. «Voldsscenene er noen ganger ubehagelig realistiske; det er så man formelig hører skaller som sprekker, neser som knekker og tenner som drysser,» skrev Dagbladets anmelder, og ga terningkast fem.

Får brev fra ungdom

-  Vi har passert fy-faen-det-går-bra!-grensen for lenge siden. Når du lager kunst, og du har fått aksept for at kunstverket holder mål, er det bare én ting som teller - at folk kommer og ser det. Jeg har fått masse brev fra ungdom som forteller hva «Uno» har gjort for dem. Stort sett handler det ikke om de fysiske handlingene som skjer i filmen, men om følelsene. I går fikk jeg en telefon fra en lærer i Molde, som fortalte at 450 elever hadde sett «Uno» og skrevet oppgave om den, at tematikken var tatt inn i flere forskjellige fag. Da har jeg gjort jobben min. Mange forskjellige grupper har sett «Uno». Et helt nytt segment - voksne kvinner - har trukket til kinosalene, de ser seg selv i morsrollen. Det hadde jeg ikke tenkt på.

-  Hva sier moren din?

-  Jeg tror hun er fornøyd. He-he. Jeg vet hun er fornøyd.

Tidligere i høst skrev Dagbladet om Aksel Hennies egen historie fra taggermiljøet i Oslo. Aksel var 17 år, ble tatt av politiet og gjorde opp for seg. Han vil ikke snakke om det.

-  Prøver å være ålreit

-  Jeg prøver å være en bra fyr. Et ålreit menneske som ikke tar for gærne valg. Jeg tror på å være personlig, men ikke privat. «Uno» er bygd på private hendelser, men jeg har raffinert den til å bli allmenngyldig, så den ikke lenger handler om meg. Å drive med kunst er å gå den lange veien - utvikle og fortelle en historie som gir mottakeren i kinosalen følelser og opplevelser. Jeg har brukt åtte år på denne historien.

-  Har du flere på lager?

-  Ikke nå. Men det kommer til å skje viktige ting i livet mitt framover, som vil prege meg og gi meg nye historier. Og jeg tror jeg vil fortelle denne historien igjen, på andre måter, for den er dødsviktig for meg.

-  Et år med suksess, gir det selvtillit eller nervøsitet?

-  Jeg prøver å slåss mot de tankene. Jeg har ikke så dårlig tid, men det betyr ikke at jeg ikke strever innimellom. Suksess er bare en forsterker, den forstørrer følelsene dine. Hvis du flyr høyt, er det mer å være redd for enn om du står stille på bakken.

Jula skal Aksel tilbringe sammen med familien sin. Men det er ikke den tida på året han er mest glad i.

-  Jula er ei tid da vi liksom skal ha det bra, men vi har glemt hvordan. Det er ikke noe kult å være hun som ikke er invitert i noe juleselskap, eller han som har mistet kjæresten sin. Det er som når noen sier «1-2-3 ha det gøy nå!». Du tenker at nå skal jeg spise litt ribbe, se «Tre nøtter til Askepott», gå hjem og holde rundt kjæresten min, ha det bra. Men så har du ikke den familien, eller så svir ribba seg, og så er kjæresten din litt sur fordi du glemte å ta på deg riktige klær. Det finnes mange folk som sitter i store familiemiddager og føler seg aleine. Selv føler jeg meg aldri så utafor som i store grupper.

-  Men så kommer det et helt nytt år?

-  Alt som er nytt, er bra. Jeg skal dubbe tegnefilm og spille forestillingen «TanGhost» på Nationaltheatret. Så skal jeg en periode på Det Norske Teatret. Å være skuespiller er å få sjansen til å nå mange. Hvis du bare driver med dette for din egen oppmerksomhets del, holder du ikke lenge. Jeg trives som frilanser. Det gir meg muligheten til å velge hvilke stykker jeg synes er viktige. Hvis en dør blir stengt, åpnes en annen.

-  Jeg mener - , sier Aksel Hennie, og slår ut med armene. -  Hvis du blir innelåst hjemme, klarer du alltid å komme deg ut!

Stem på årets navn:

<B>HELT ÅLREIT:</B> - Jeg prøver å være et ålreit menneske som ikke tar for gærne valg, sier Aksel Hennie. Jula er ikke den tida på året han er mest glad i.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media