- Jeg følte meg så skyldig

Her er historien til kvinnen som traff David Bowie med en kjærlighet på pinne. Hun hevder at et kraftig slag bakfra forårsaket ulykken under Norwegian Wood-konserten fredag kveld.

FROGNERBADET (Dagbladet): -  Jeg ble stående frosset fast. Først var alt helt stille. Jeg mener det, du kunne høre ei knappenål falle idet Bowie sank ned og holdt seg for øyet. Så ble folk rundt meg rasende. «Hvem i helvete kastet?» hørte jeg flere rope. Så begynte Bowie også å skjelle meg ut, og kalle meg «fucking asshole» og verre ting. Jeg ville så gjerne rekke handa i været og si «det var meg, jeg mente det ikke». Men jeg torde ikke. Jeg trodde at jeg skulle bli lynsjet, sier kvinnen til Dagbladet.

-  Hadde jeg sagt fra, ville jeg i beste fall fått rundjuling. Jeg ble stående, helt stiv av skrekk, midt i mengden. Sånn sto jeg i en halvtime. Torde ikke røre meg.

Rå ondskap

Hennes bror sto ved siden av henne, svært nær scenen i Frognerbadet, bare tre-fire meter unna David Bowie. Broren hadde samme følelse av hat og lynsjestemning:

-  Da jeg så Bowie rykke til og gå ned på kne, mens han tar seg til øyet, tenkte jeg: «Nå er konserten over. Nå kommer vaktene. Nå er helvete løs.» Jeg har aldri før følt hat -vibrasjoner så sterkt og intenst. Folk var gale etter å finne en syndebukk. Rå ondskap var ute og gikk. Storebroren i meg våknet. Jeg sto med knyttede never i en halvtime, klar til å forsvare min søster på liv og død.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bowie-fan

Kvinnen og hennes bror møtte Dagbladet ved Frognerbadet i går kveld, ett døgn etter dramaet. Kvinnen er fortsatt skjelven. Hun har ikke klart å spise, har nesten ikke sovet, og føler seg kvalm.

-  I dag spurte sønnen min: «Mamma, kommer politiet og arresterer deg nå?», forteller hun.

Kvinnen, som er i 30-åra, ser selve hendelsen for sitt indre øye hele tida.

-  Det er som en sakte film, som går om igjen og om igjen. Jeg ser kjærligheten fly ut av handa mi og fremover, rett mot David Bowie. Sakte sakte, men i virkeligheten veldig fort. Akkurat like før prosjektilet treffer, vrir Bowie litt på hodet. Det er maksimal uflaks. Jeg ser kjærligheten slå inn i øyet på ham.

-  Hva tenkte du da?

-  Jeg følte meg så skyldig. Det ble helt stille. Jeg følte at alle rundt meg trakk seg unna, og stirret på meg. Som om jeg sto helt alene. Det var absurd.

-  Og hvordan ble det da Bowie skjelte deg ut fra scenen?

-  Det var kanskje det aller verste. Jeg har jo vært Bowie-fan siden jeg var 12 år. Har sett ham live åtte ganger. Grått til sangene hans. Det er ingen artist jeg setter høyere.

Vanvittig uflaks

-  Hva skjedde egentlig?

-  Vi sto og digget musikken. Bowie var i ferd med å avslutte låt nummer tre. I lomma på regnjakka kjente jeg plutselig en kjærlighet på pinne. Jeg trakk den opp, holdt pinnen mellom to fingre mens jeg - i likhet med alle andre - løftet hendene høyt for å hylle Bowie. I samme øyeblikk kjenner jeg noen dundre inn i meg bakfra. Jeg får et kraftig slag i armen, og det fører til at kjærligheten spretter ut av handa mi og suser mot Bowie. Det er så vanvittig uflaks. Jeg kan ikke forstå det. Jeg sier til vaktene som står ved grava under scenen at «det var jeg som gjorde det, men det var ikke meningen». Så vaktene visste. Og de forstod, hevder kvinnen.

-  Og det kunne faktisk vært verre. Du kunne ha truffet Bowies høyre øye _ hans eneste friske, skyter broren inn.

-  Da ville jeg ha ødelagt karrieren hans, erkjenner søsteren.

Broren forsøkte å finne ut hvem som braste inn i søsteren og forårsaket ulykken.

-  Det var en stor og kraftig mann. Han må ha stukket seg unna, tror broren.

-  Et øyenvitne hevder det var du som kastet kjærligheten, og at du siktet på Bowie. Du skal også ha sagt, før treffet, at du hadde fått kjærligheten i gave av din sønn?

-  Ingen av delene stemmer. Det var helt tilfeldig. Kjærligheten lå i lomma på regnjakka fra før. Vi var fire stykker som fordelte fire regnjakker tilfeldig før konserten. Og jeg kastet ikke med overlegg.

I Bergen også

Bror og søster er så store fans av David Bowie at de fløy til Bergen torsdag og så konserten hans der. De rakk så vidt tilbake i tide til å se samme artist i Oslo.

- Det ble jo en fantastisk konsert - kanskje hans beste i Norge noensinne - men jeg klarte ikke helt å glede meg over den.

Kvinnen forteller til slutt en historie som virkelig viser hvor ironisk skjebnen kan være:

-  To-tre låter etter ulykken, kaster Bowie gitarplekteret sitt ut i mengden. Så roper han sarkastisk: «Opps, jeg håper jeg ikke traff deg i øyet. Jeg får vel gå og gjemme meg blant mine fem bandmedlemmer nå.» Gjett hvem som strakte ut handa og snappa plekteret? spør kvinnen.

UHELDIG: - Jeg har jo vært Bowie-fan siden jeg var 12 år. Har sett ham live åtte ganger. Stått og grått til sangene hans. Det er absolutt ingen artist jeg setter høyere, forteller kvinnen som hadde kjærligheten som traff Bowie. Foto: Gunnar Hagen<!--/BTEK1--><!--BTEK2--> TRUFFET: David Bowie under konserten fredag kveld. Her har kjærligheten rammet øyet hans.