Nydelig fortalt: Cecilie Engers roman «Mors gaver» er blitt en av høstens kritiker- og lesersuksesser og ligger nå som nummer fire på bestselgerlista. Romanen er en fortelling om oppveksten på Høn, om gaver, familieminner og lengsel etter å holde fast i tida og moren som forsvinner. Her er forfatteren på togstasjonen på Høn. 

Foto: Nina Hansen 


Togstasjonen
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Nydelig fortalt: Cecilie Engers roman «Mors gaver» er blitt en av høstens kritiker- og lesersuksesser og ligger nå som nummer fire på bestselgerlista. Romanen er en fortelling om oppveksten på Høn, om gaver, familieminner og lengsel etter å holde fast i tida og moren som forsvinner. Her er forfatteren på togstasjonen på Høn. Foto: Nina Hansen Togstasjonen Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

- Jeg forsøkte å holde fast i tida mens moren min mistet den

Cecilie Engers roman «Mors gaver», som handler om morens gavelister og alzheimer.

(Dagbladet): - Her lå butikken der mor pleide å stå og dele ut flyblader, mot EF — og mot nedleggelse av nærbutikken, forteller Cecilie Enger.

Forfatteren er tilbake på Høn, rett utenfor Asker, der hun vokste opp. Postkontoret er lagt ned, togstasjonen har fått automatiske skyvedører. Et steinkast unna ligger et hvitt 50-tallshus. Cecilie vil ikke gå helt bort til barndomshjemmet. Huset ser forlatt ut, med triste gardiner.

- Jeg har ikke vært her på tre år, sier hun og blir rørt når hun ser at døra som moren malte kornblå, beige og grønn, etter inspirasjon fra den dansktyske maleren Emil Nolde, fortsatt er den samme.

For tre år siden var det ingen vei utenom. Moren, hardt rammet av alzheimer, måtte på sykehjem.

Treffer leserne Enger som også er journalist i Dagens Næringsliv, har gitt ut flere romaner. Denne gangen er det annerledes. Med «Mors gaver» kom det store gjennombruddet. «Har hun skrevet høstens nydeligste bok?» spør Aftenpostens anmelder. Dagbladets anmelder roser: «Nydelig tidsreise og et vakkert morsportrett».

Nytt opplag kommer. Høsten er fullbooket. Hun er på bokturné med Herbjørg Wassmo og Helene Uri. Det spesielle er at så mange lesere tar kontakt.

- Det er skjørt og skummelt å ta utgangspunkt i sitt eget. Men mottakelsen er overveldende, det må jeg si. Daglig får jeg mail fra lesere som forteller hva boka har truffet i deres liv.

Moras lister - Mamma var engasjert, verbal og kjærlig. Hun var opptatt av teater, bøker og politikk, forteller Enger. Moren var kulturjournalist i Aftenposten, en ekte kulturradikaler og en brennende sjel.

FAMILIEHISTORIE: Hun har ikke lyst til å gå helt bort til barndomshjemmet. Huset ble solgt da moren hadde fått alvorlig alzheimer og måtte flytte på sykehjem. — Det er rart å være på Høn, det er noe uforanderlig her, sier hun. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
FAMILIEHISTORIE: Hun har ikke lyst til å gå helt bort til barndomshjemmet. Huset ble solgt da moren hadde fått alvorlig alzheimer og måtte flytte på sykehjem. — Det er rart å være på Høn, det er noe uforanderlig her, sier hun. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Ei helg før jul i 2010 var det ingen bønn. Huset måtte tømmes og selges. I en skuff fant Cecilie en bunke med lister. Den første fra 1963, året hun er født, og den siste fra 2003.

- Ingen av oss visste det, men mor har drevet med nøyaktige nedtegnelser av alle julegaver hun har gitt og fått gjennom førti år. Hun skrev ned alle gaver hun, faren vår og vi søsknene har gitt bort. Og på baksiden skrev hun hva vi fikk av andre familiemedlemmer.

Listene var et overraskende dokument over forandring i Engers familie.

- Men så var det ikke bare det, de var også som å se en rask film over forandringer i Norge.

Gavenes historier På 60-tallet ga moren bort hjemmestrikkede plagg og syltetøy. I -74 ga moren søsteren sin Knut Faldbakkens «Uår» mens søsteren ga henne Erik Dammanns «Framtiden i våre hender».

- Visebølgen, norsk litteratur og politisk engasjement var tydelig. Gjennom gavene kunne jeg skrive en mentalitetshistorie, sier hun.

I de to åra hun bruker på å skrive romanen, mister moren sine minner. Morens hukommelse og personlighet forsvinner.

Mister minnet Faren fant familiekokeboka i stekovenen. Overalt fant de morens lapper. På en lapp hadde hun skrevet: «Klokken på stuen: 11:05. Klokken på kjøkkenet 11:05.» På en annen lapp: «Jeg savner søsteren min.»

ETABLERT FORFATTER: Cecilie Enger har vært forfatter i mange år, men med høstens roman har hun nådd ut til, og berørt, veldig mange lesere. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
ETABLERT FORFATTER: Cecilie Enger har vært forfatter i mange år, men med høstens roman har hun nådd ut til, og berørt, veldig mange lesere. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

- Hun prøvde nok å holde fast i tida og i seg selv.

- Hvordan merket dere at hun ble syk?

- Først var det små ting som skurret. Etter hvert ble fortvilelsen større. Å få demens må være mareritt i våken tilstand, sier hun.

Glemte skilsmissen Søsknene sto på for at moren skulle få hjelp. Selv om moren og faren ble skilt da Cecilie var tenåring, er eksmannen nå morens verge. Det er lenge siden hun glemte at de er skilt. I dag er det sjelden at hun gjenkjenner Cecilie.

- Vi synger gamle sanger og hører på opptak med Per Aabel, forteller hun.

Romanprosjektet har vært interessant og sårt.

- Jeg forsøkte nok å holde fast i tiden mens moren min mistet den, sier hun.

Ikke skamfullt Hun er ingen ekspert på demens. Moren ville aldri snakke om sykdommen.

-Jeg har aldri opplevd sykdommen som skamfull, bare som forferdelig trist. Det er ingen formidlende sider ved denne sykdommen, sier hun og legger til.

- Jeg tror folk som får alzheimer, er like forskjellige som personer uten. Jeg har bare erfaringer med min mamma.

BARNDOMMENS DAL: Cecilie Enger er 
Aktuell med boka «Mors gaver». Her utenfor barndomshjemmet. 
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
BARNDOMMENS DAL: Cecilie Enger er Aktuell med boka «Mors gaver». Her utenfor barndomshjemmet. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer