VANLIG STRATEGI: En vanlig strategi for å angripe meg har vært å sitere fra boken «La de små barn komme til meg» (1994), og det er de samme «verste» utsagnene som blir sitert hver gang, skriver Eva Lundgren.
VANLIG STRATEGI: En vanlig strategi for å angripe meg har vært å sitere fra boken «La de små barn komme til meg» (1994), og det er de samme «verste» utsagnene som blir sitert hver gang, skriver Eva Lundgren.Vis mer

Eva Lundgren:

Jeg forventer ikke noen medalje. Men jeg finner meg ikke lenger i bli forvrengt og latterliggjort

Eva Lundgren forsvarer sin forskning om den seksuelle sadismen mot barn.

Meninger

I kjølvannet av min nye bok «Livsarven», om en norsk kvinne som var utsatt for systematiske seksuelle overgrep fra hun var liten skolejente til voksen kvinne, er det oppstått en debatt om min person som forsker.

Frilansskribenten John Færseth (heretter JF) har i to innlegg (innlegg 1, innlegg 2) angrepet meg, uten å vise kunnskap om feltet han uttaler seg.

JF har ingen akademiske publikasjoner bortsett fra en mastergrad. Det er påfallende, men ikke nytt for meg, at en som ikke har merittert seg vitenskapelig, viser en så nedlatende holdning overfor en som har vært professor ved et av Europas fremste universiteter i en tjueårsperiode.

JF er tidligere arrestert i å fremme påstander i offentligheten som det ikke fantes dekning for, og avisen Nationen måtte beklage publiseringen. Jeg ser at andre før meg har konkludert at JF gjerne prøver å finne personer han kan utdefinere, for så selv å fremstå som en autoritet.

I mitt tilfelle tyr han til overdrivelser, fortegnelser og antydninger på grensen til det injurierende, og hans metoder er ganske typiske for de angrepene jeg var utsatt for etter dokumentaren «Kjønnskrigen» i 2005. Det er derfor – kun derfor – vil jeg besvare dem. Jeg håper det kan oppklare noen av påstandene om meg som har preget omdømmet av meg også i mitt hjemland Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen debatt om Kinsey vil jeg ikke gå inn i med JF, utover at: Ja, flere menn som utnyttet barn seksuelt enn den omtalte Mr. Green var Kinseys informanter, og de ga såkalt «vitenskapelige opplysninger» om barns seksualitet fra spedbarnsalder og oppover.

Dette fremgår både av Kinseyrapporten – metodedel og videre spredt i teksten og av belysende statistikk – og av den britiske dokumentaren «Secret History: Kinsey’s Paedophiles» fra 1998.

I filmen forsvarer endog Kinseys medarbeider Paul Gebhard anvendelsen av overgripere som informanter om barns seksualitet, ja påstår at dette var en akseptabel vitenskapelig metode.

En vanlig strategi for å angripe meg har vært å sitere fra boken «La de små barn komme til meg» (1994), og det er de samme «verste» utsagnene som blir sitert hver gang.

Det ble gjentatt at jeg trodde barn ble tvunget til å drikke blod, at jeg trodde barn ble drept og partert, og andre barn ble tvunget til å spise av et barns hjerte. Etter ofringen ble barna gravd ned i skogen. Bak alt dette sto det satanistiske nettverk.

Disse påstandene ble repetert som mine standpunkter, i aviser, radio og TV i årevis, og nådde et absolutt klimaks etter «Kjønnskrigen». Reaksjonen i offentligheten ble voldsom, en hatefull stemning ble pisket opp via media – jeg ble en hysterisk forsker dupert av feberfantasier og konspirasjonsteorier. Iscenesettelsen av meg som heks på sopelime er nå repetert av JF.

Aldri ble det slått fast noen enkle kjensgjerninger om boken fra 1994:

1) Den handlet om ulike fortellinger fra barn som hadde vært utsatt for overgrep, fra de mest alminnelige til de mest uhyrlige. Barnas fortellinger hadde jeg opptak av.

2) De nevnte beskrivelsene var ikke mine standpunkter, men sitater fra hva noen av barna hadde fortalt meg. For min del skrev jeg uttrykkelig at «vi kan ikke ta barnas utsagn bokstavelig» og «vi kan ikke ta som utgangspunkt at alt barna sier er sant.» (jf. f.eks. s. 236-237).

Dette er et metodeproblem forskere på overgrep står overfor, og det går tilbake til Freuds tid. Hva kan vi tro på, og hvordan kan vi forklare hva barna forteller om det kanskje ikke er sant? Freud trodde først at hans pasienter beskrev reelle seksuelle overgrep, senere trodde han det var uttrykk for ubevisste ødipuskomplekser.

I dette spennet befinner overgrepsforskere seg fremdeles. Man må være åpen for at et barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan få psykologiske traumer som kan skape forstyrrelser, vrangforestillinger og fantasier.

Men selv om vi ikke uten videre kan ta overgrepsutsatte barns utsagn bokstavelig, kan vi ikke utelukke alt det «utrolige» de forteller. I 1994, før internetts tid, var det åpenbart at ingen trodde på grupper av menn og kvinner som forgrep seg på barn. Det var jeg som fantaserte og var en mannshatende «skogsskrulle», ble den fastslåtte sannheten.

La meg nevne noen kjensgjerninger om den unge kvinnen som fortalte meg om de «verste» erfaringene, og som så ofte er blitt latterliggjort i mitt navn. Det dreier seg om den såkalte «Södertälje-flickan», som senere har tatt akademisk utdannelse.

Hun fortalte politiet at hun var offer for seksuelt misbruk av sine egne foreldre, som også hadde overlatt henne til andre for seksuell utnyttelse. Hun fortalte at hun hadde vært vitne til menneskeofring av barn, som hun mente kom fra østeuropeiske barnehjem. Overgrepene og ofringene ble filmet, for salg.

Hun beskrev flere barn som ble holdt i fangenskap i en kjeller, i bur, og foret med havregrøt. Hun beskrev sine foreldre og andre voksne som del av en gruppe. Lederen var svært rik, og drev med salg av pornofilmer og snuff-filmer.

I et svar til Jan Guillou, som i likhet med JF skrev nedlatende og gikk ut fra at alt sammen var fantasier fra meg, skrev denne kvinnen et debattartikkel (Dagens Nyheter 16/9 2002) der hun slo fast følgende:

1) Hun sto ved alle minner hun hadde fortalt til politiet og til meg.

2) Politiet hadde etterforsket saken, og foreldrene ble arrestert og dømt.

3) Politiet fant flere filmer, og beskrev i sin rapport bl.a. voldelige seksuelle overgrep av et mindreårig utviklingshemmet barn, der en voksen mann hadde halve armen opp i barnets kjønnsorgan.

4) Da kvinnen tok med politiet til stedet i skogen der hun hadde sett døde barn bli gravd ned, kunne politiet stadfeste i sin rapport at det var et hull i jorden som om noen hadde gravd noe opp kort tid i forveien.

5) Kvinnen mente barna kom fra barnehjem i Romania.

6) Personene kvinnen pekte ut hadde alt tidligere vært i politiets søkelys, mistenkt for overgrep mot barn.

7) I motsetning til alle som skrev som om det var jeg som var skrullete, var politiet godt kjent med advarsler om menneskehandel med barn for seksuelle overgrep og mulig død, advarslene kom både fra Sverige og utlandet, de etterforsket allerede dette.

Nei, alt denne kvinnen fortalte politiet og meg, kan ikke bevises. (Moren ble til slutt frikjent, mens faren ble dømt til fem års fengsel for incest, red. anm.).Men siden den tid vet vi mer. Offentligheten er blitt kjent med Josef Fritzl i Wien, Marc Dutroux i Belgia, Ariel Castro i Cleveland og mange andre.

Samme dag som JFs første latterliggjøring av meg sto på trykk, var førstesiden i Dagbladet og VG på nett preget av avsløringen av en kvinne som hadde rømt fra en bil, der det viste seg at sjåføren var en mann som holdt flere kvinner fanget som sexslaver. Utenfor huset hans fant politiet rester etter flere nedgravde lik.

I dag vet vi at dette skjer. Og man trenger ikke etablere hemmelige grupper som møtes på faste steder. Internett skaper sekter i form av nettverk, og politiet i Norge har flere ganger gått ut offentlig og sagt at dette er overgrep så ekstreme at det er hinsides deres fatteevne, at det er flere involverte og et større marked enn noen kan drømme om.

Vi som forsket på overgrep, ante dette, på grunnlag av utsagn fra barn. Men i 1994, da boken ble publisert, var dette ikke en del av den offentlige bevissthet, og fordi ingen av oss ønsker at verden skal være slik, var det lettere å stemple meg som en skrulle.

De av oss som var tidlig ute med å advare om dette fenomenet, ble utsatt for så sterke reaksjoner at det gikk på helsa løs, så vel som yrkesidentiteten. I dag har flere stemmer slått fast at jeg hadde rett på flere områder der man var skråsikker på at jeg tok feil. Og i Sverige har jeg fått en beklagelse om tort og svie – etter en lang fuskgranskning, der «det verste» nok en gang ble pisket frem som fokus, og hatet vokste til drapstrusler. Uppsala universitet frifant meg på alle punkter, og offentlig erklærte at man hadde full tillit til meg som forsker.

Jeg forventer ikke noen medalje for min forskning. Men jeg finner meg ikke lenger i å få den forvrengt og latterliggjort av slike som vil posisjonere seg på min bekostning. Det er tydelig at JF tror han har samme lette spill med meg i dag som mediene hadde i 2005. Som enkelte skribenter den gang, synes JF fylt av en begjærlig glede ved å svekke og undergrave et annet menneskes troverdighet og omdømme.

Min nye bok «Livsarven», som JF altså ikke har lest før han går til angrep på meg som forsker, handler om hvordan det kjennes å bli berøvet sin integritet og livsfølelse. Det er en beskrivelse av en norsk kvinnes erfaring med seksuelle overgrep fra sin professorfar i Bergen, og hvordan man kan overleve noe slikt.

Det var viktig for henne og meg å møtes og å bekrefte hverandres historier, sannhet, troverdighet. Innsikten om at vi kunne helbrede tap av ære og gjenskape hverandres integritet gir håp, og derfor håper jeg boken kan være til hjelp for de mange mennesker som har vært utsatt for overgrep.

Kanskje kan denne boken også være et lite bidrag til å hjelpe mennesker som har vært utsatt for så fæle og «utrolige» ting at ingen tror dem.

https://www.svd.se/hennes-forskning-hanades--metoo-kan-ge-upprattelse

https://bon.se/article/efter-metoo-ar-allt-sa-tydligt/

https://www.etc.se/kronika/metoo-och-bakslaget