TID: Det tar tid før et barn vil fortelle.  Foto: NTB / Scanpix
TID: Det tar tid før et barn vil fortelle. Foto: NTB / ScanpixVis mer

"Jeg ga små hint, men ville ikke si alt"

Et barn i risiko har ingen tid å miste. Da må det snakkes med på egne premisser.

Meninger

Vår barneminister viser et sterkt engasjement rundt utfordringer i norsk barnevern. Høyt på hennes prioriteringsliste bør være satsing på kompetanseløft i kommunikasjon med barn. Det er en innsats som kan utgjøre en betydelig forskjell i arbeidet med å gi barn i barnevernet rett hjelp til rett tid.

«Jeg ga små hint, men jeg ville ikke si alt.»

Det sier Stine på 8 år, når hun forteller barnevernsarbeideren om omsorgssvikt hun er utsatt for over flere år.

Stine hadde i oppveksten forsøkt å kommunisere med barnevernet i håp om å bli sett og hørt, men hun ble alt for lenge oversett og misforstått. Stine er bare en av alt for mange barn som er oversett av barnevernet, ofte med alvorlige følger for dem.

En barnesamtale handler om mer enn barns rett til å bli hørt. Et vesentlig anliggende er hvordan barn blir hørt.

Barn forteller ikke lett om stressfylte og traumatiske opplevelser. Omsorgssvikt, vold- og overgrepserfaringer skaper som oftest taushet hos barn. Det kan være svært vanskelig å finne ordene som beskriver opplevelser som barnet kanskje aldri har fortalt til noen.

Forskning på kommunikasjon mellom voksen og barn i barnevernet viser hvordan barnets motivasjon til å tørre og ville formidle seg om vanskelige og traumatiske opplevelser, er påvirket av den enkelte barnevernsarbeiderens væremåte, holdning og kommunikasjonsferdigheter. Derfor er det alvorlig når studier av samtaler med barn i barnevernet finner at mange barnevernsansatte mangler kunnskap, trygghet og kommunikasjonskompetanse i møte med barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rapportering fra barnevernsansatte selv bekrefter dette, ved at de etterspør kompetanse i samtalemetodikk med barn. Det er bra.

Det er bekymringsfullt når vi finner at barnevernsarbeideren, i beste intensjon om å høre barn, alt for ofte greier å stoppe barnet i å formidle seg.

Når barnet forsiktig begynner å fortelle om sensitive hendelser, skjer det alt for for ofte at informasjonen blir overhørt, avbrutt eller avsporet. Kommunikasjonsmønstret kan ligne et kryssforhør hvor antagelser om hvordan barnet har det formidles gjennom ledende spørsmål. En slik kommunikasjonsstil gjør barnet passivt fordi tilliten til den voksne blir fraværende. Da blir ikke bekymringen om barnet opplyst av barnet selv.

Vi ser at mange barnevernsarbeidere mangler verktøy for å høre barn på en måte som gjør at barn i større grad får mulighet til å formidle seg om vanskelige opplevelser i sitt liv. Denne kunnskapen finnes.

«Hvorfor gjør dere ikke reklame for barnesamtale, jeg hadde aldri hørt om barnesamtale før. Dere burde gjøre reklame for det sånn at barn vet at det finnes.»

Det sier Jonas på 8 år under en samtale med en barnevernsarbeider som er deltager i kompetansehevingsprogrammet «Barnesamtalen i barnevernet». Vi tar Jonas på alvor ved å fortelle om den gode barnesamtalen som fører til at barn avslører alvorlige forhold de lever under oftere og tidligere.

Innsatsen av programmet viser resultater som virkelig i stor grad endrer barnevernets arbeidsmetoder i retning av å bli mer forebyggende. Fordi barnets historie med egne ord, påvirker forståelsen av hvilken støtte og riktig hjelp barnet trenger.

Den gode barnesamtalen erstatter profesjonell distanse med nærhet, som skaper tillit.

Det er vanskelig å tilegne seg kommunikasjonsferdigheter for profesjonelle samtaler med utsatte barn. Spesifikke teknikker kan læres ganske raskt. Holdninger, innlevelse, fleksibilitet, innstilling, forståelse, er vanskeligere å tilegne seg og integrere. Derfor vektlegger programmet en prosessopplæring med tett veiledning og kommunikasjonstrening.

Ved selvinnsikt og refleksjon over egne holdninger, verdier og kvaliteter i kommunikasjonen, lærer barnevernsarbeideren å omsette empati i kommunikasjonen med sensitivitet overfor barnet ved innlevelsesevne, anerkjennelse og nærhet til barnet. Barnevernsarbeideren viser seg først og fremst som seg selv, og ikke som en representant for et system.

Når vi får vite om barnets opplevelser, bare da kan vi forstå dets reaksjoner og situasjon.

«Nå er det mye bedre- for nå har jeg sluppet løs alt jeg hadde å tenke på. Jeg føler meg fryktelig trøtt siden jeg forteller noen om livet mitt, men nå er jeg ikke så knust lenger.» Det forteller Ole på 10 år, etter at han har fortalt om omsorgssvikt og vold han er utsatt for av foreldrene.

Ved et barnesyn som ser Ole som ekspert på sin egen opplevelse, blir han respektert som kompetent til å formidle sin historie. Barnevernsarbeideren støtter Ole respektfullt i bli forstått og bekreftet ved en mest mulig likeverdig og gjensidig dialog. Slik får Ole selv være kilde til kunnskap om seg selv. Han er hovedperson i sin egen barnevern «sak», og deltar selv i prosessen som er å støtte han til et bedre liv.

Ole gir uttrykk for at samtalen om det vanskelige har en positiv effekt på ham, han har det bedre og er ikke så knust. Det er godt å «slippe løs» om livet sitt.

Alle barn i barnevernet har rett til å bli møtt av en godt skolert barnevernsarbeider i kommunikasjon med barn, slik Ole blir.