HELGEKOMMENTAREN FRA AAGE BORCHGREVINK:

Jeg gjør det, du gjør det antakelig, også: Kaster bort dyrebar tid på å snekre fuglekasser til korpsets basar

Og spørsmålet blir, hvorfor er vi hekta på frivillighet i Norge?

FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Årets ildsjel er kåret og prisen gikk til Doris Norbye fra Karasjok svømmeklubb. På idrettsgallaen minnet hun oss om at svømming er den eneste idretten du kan dø av å ikke kunne.

En kunne tro at Norbye var en utrydningstruet skapning i en angivelig narsissistisk og egoistisk tid, men så er ikke tilfelle. Frivillig innsats er noe 61 prosent av den voksne befolkningen er involvert i, ifølge frivillighetnorge.no

Aktivitetene spenner fra bygdelag, friluftsforeninger, via rotary-klubber og sangkor til idretten – og ennå fanger ikke statistikken opp dugnader for barnehager og uregistrerte fellesskap. Anonyme frivillige – du er ikke alene om din masochisme.

Ingen andre land har en så høy andel av befolkningen opptatt med frivillig arbeide, bortsett fra (selvsagt) Sverige. Frivillighet er et potent rusmiddel, og ingen er så hekta som skandinaver. Vikingene er helsprø, sa Obelix.

Har du ikke lyst til å stå opp grisetidlig i helga, sier du, eller tilbringe lange kvelder sammen med fremmede mennesker? Er du sprø? Du kan ikke gå på dugnad! For å parafrasere anonyme alkoholikere: «Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor frivillighet, og at vi ikke lenger kunne mestre våre liv.»

Noen vil kanskje mene at «ildsjel» er en litt voldsom betegnelse på vaffelselgere. Men hvis du har stått opp klokka sju på lørdag morgen for å kjøre til vinterseriekamp på Fjellhamar i 22 minusgrader, forstår du at bare brennende sjeler makter å stille opp med dommerfløyte og holde pølsene varme i kiosken.

Hvorfor holder skandinavene på med dette?

Kan det være fordi det betaler seg? Statistisk sentralbyrå (SSB) har regnet på verdien av norsk frivillighet, og beregnet at den innebærer en verdiskapning på 125,5 milliarder og utgjør 147 800 årsverk. Det er mer enn dobbelt så mange årsverk som fiske, landbruk og skogsdrift sysselsetter – til sammen.

Vi snakker om Norges største bedrift. Men SSB må ha meg unnskyldt, for den egentlige verdien av frivillighet ligger et helt annet sted. Poenget med frivillighet er ikke å tjene penger, men å tape dem.

En av de viktigste lærdommene i livet lærte jeg på skolen. Ikke da jeg gikk der, men da jeg kom tilbake som forelder. I løpet av mange år med foreldredrevne julemarkeder, utviklet jeg en teori om den skandinaviske modellen for frivillighet.

Foreldrene fikk utdelt oppgaver tidlig på høsten, og måtte melde inn hva de skulle lage til salgsdiskene: Dukker og kosedyr, tapenader og godteri, eller avanserte selvsmidde gnistfangere og peisblåsere til skolens Middelaldermarked – antakelig oppkalt etter pappaene som hvert år realiserte seg selv ved å kle seg ut som abbeder og gjøglere.

Siden bare det beste var godt nok for julemarkedshelgen, handlet foreldrene materialer og ingredienser i dyre dommer, og brukte lange timer på å foredle råstoffene til mer eller mindre vellykte ferdige varer. Deretter solgte vi dem for en brøkdel av innkjøpsprisen til materialene. Og til slutt kjøpte vi sakene selv.

Slik sett handler frivillighet om å lage én krone av ti, samtidig som alle er strålende fornøyde. Jeg opplevde aldri et marked som ikke var det beste noensinne. Det var en del av skolens identitet, og foreldrenes stolthet.

Julemarkedssjefene sendte triumferende e-poster til klasserepresentantene etterpå der totalsummen på inntektene hadde en prominent plass. Fiksjonen om at markedet handlet om penger måtte liksom opprettholdes.

Men hadde penger vært poenget, kunne man tilbudt foreldrene å kjøpe seg fri fra arbeidet og innkjøpene av materialer. Inntektene ville blitt mangedoblet.

Noe slikt er selvsagt utenkelig og kjettersk.

Poenget med den skandinaviske frivillighetsmodellen er å bygge fellesskap. Det gjør man best hvis alle involverte investerer i et felles prosjekt. Jo mer som ofres i prosessen, jo mer forplikter man seg til å elske resultatet.

Slik lages en historie om motgang, kostbare fadeser og strev som hvert eneste år krones med at verdens beste marked blir arrangert.

Tapsprosjekter er de mest verdifulle, ifølge denne teorien.

Antakelig er det basert på denne innsikten at jeg i dag gjør mitt frivillige arbeid i Vålerenga Fotball.