Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix
Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Jeg glemmer aldri hvor deilig det var å fortelle hemmeligheten min

I åtte år gjemte jeg meg bak angsten, skammen og tårene.

Meninger

Hemmeligheter kan være om små og store ting og kan handle om alt fra forelskelser til at du tok den siste sjokoladen i skapet.

Mange hemmeligheter er fine, og mange hemmeligheter deles med fryd og begeistring. Alle kan kjenne seg igjen i hvordan det er å være så sprekkfull av glede over noe og du bare må fortelle det til noen. Men det finnes hemmeligheter som fyller deg med det stikk motsatte og som du ikke vil fortelle til en sjel.

Jeg har hatt en slik hemmelighet, en hemmelighet som gjør deg fysisk uvel og som tærer på deg fra innsiden og ut. En hemmelighet som fyller deg med angst, skam, og tårer. En hemmelighet som gjør så vondt å tenke på at du i stedet for å dele den heller gjemmer deg bak den.

En hemmelighet som at man som barn har blitt frarøvet uskyld og påført skam er den verste hemmeligheten man kan bære. Og jeg kan skrive under på at det er vondere å bære på den alene enn det er å dele den med andre.

Jeg holdt hemmeligheten for meg selv i totalt åtte år. I åtte år gjemte jeg meg bak angsten, skammen og tårene. Jeg turte ikke engang å innrømme det for meg selv. Jeg kunne se meg selv i speilet å føle at jeg så på en annen. Jenta i speilet var liksom ikke meg. Jenta jeg så på var glad og hadde ikke blitt utsatt for noe så grusomt som seksuelle overgrep, men det hadde jeg.

Det er utelukkende destruktivt og potensielt sett farlig å la slike hemmeligheter vokse som en kreftsvulst uten at andre vet det. Det er farlig fordi hemmeligheten, denne svulsten, plutselig og ukontrollert kan ta overhånd. Slike hemmeligheter påfører deg usynlige arr, men kan også gi deg synlige.

For når en så stor hemmelighet får lov til å vokse seg større og større, en hemmelighet som livnærer seg på de gode følelsene og forvandler dem til vonde, kan man gjøre irrasjonelle og dumme ting som man egentlig aldri ville gjort. Blir hemmeligheten stor og vond nok kan man risikere å drukne i den.

Jeg glemmer aldri hvor vondt det var å bære på den hemmeligheten. Ei heller hvor vondt det var å dele den for første gang. Men jeg glemmer heller aldri hvor deilig det var å ha sagt det. Det var som å ha holdt pusten under vann i åtte år, for så å komme opp og ta det første åndedraget.

Selv om det føles skummelt og forferdelig å innrømme at noe så grusomt har skjedd med nettopp en selv, så er det mye mer grusomt å måtte lide alene. Ingen skal måtte lide alene, men det finnes så ufattelig mange som gjør det.

Når jeg ser meg selv i speilet i dag ser jeg fortsatt en jente som er glad. Jeg ser også en jente som har hatt det vondt, men viktigst av alt så ser jeg meg selv.

Aldri tenk at en hemmelighet er for stor eller for vond til å deles. Aldri tenk at du er bedre tjent med å takle smerten alene. Aldri gjem deg bak den og aldri la den ta kontroll over deg. Ta kontrollen tilbake. Ikke alle hemmeligheter skal holdes.