MAMMA SLÅR: Mamma likte å være fysisk. Men hvorfor begynte hun å slå?
 Foto:&nbsp;<span style="line-height: 1.5;">Shutterstock / 
</span><span style="line-height: 1.5;">NTB Scanpix&nbsp;</span><div><br></div>
MAMMA SLÅR: Mamma likte å være fysisk. Men hvorfor begynte hun å slå? Foto: Shutterstock / NTB Scanpix 

Vis mer

Jeg hadde alt. Også frykt og angst

- Hvordan gikk det hos psykologen?! Meldingen tikket inn på mobilen min etter en helt ordinær kognitiv terapitime.

Meninger

En omsorgsfull melding, ikke sant? Alltid hyggelig når noen bryr seg, når noen spør hvordan det går og sånn. Hyggelig. Varmt.

Det var bare så synd at terapitimen handlet om bearbeiding av barndomstraumer og at hun som sendte den nonchalante meldingen er en stor del av grunnen til at terapi på et tidspunkt ble nødvendig.

Mammaen min, som hun ble, uten at jeg ba om det - for tretti år siden.

Så hva gjør man? Når pappaen din forlot deg da du var fire år og mammaen din slo deg til du var akkurat gammel nok til å sette foten ned? For kjærligheten til foreldrene dine, den henger på et merkverdig vis ved. Uansett.

Selv om du av og til ønsker deg at disse menneskene ikke hadde møtt hverandre og bestemt seg for å lage nettopp deg. Eller var du kanskje bare en ulykke?

Kanskje hadde de hatt det bedre uten deg. Kanskje er alt sammen din skyld? Det er det hun sier når du konfronterer, i alle fall. At du var et krevende og intellektuelt utfordrende barn. Jeg kan ikke huske når eller hvorfor mamma begynte å slå meg, eller dra meg etter håret inn på rommet mitt. Var det for bagateller, er det derfor jeg ikke husker?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller er det bare hukommelsen min som prøver å gjøre meg en tjeneste?

«Av foreldre/foresatte som i 2014 utøvde mindre alvorlig fysisk vold og alvorlig fysisk vold, var mødreandelen henholdsvis 34,6% og 25,5%.»

Bufdir.no

Jeg husker derimot den dagen jeg fikk nok og låste henne inne på vaskerommet. Jeg var redd og fikk et behov for å sette grenser.

En elleveåring løper, i bare sokkene, opp til naboen for å få hjelp. Eller kanskje bare en reaksjon eller tilbakemelding på det som foregår. At det ikke er normalt. En nøytral voksenperson, som kanskje kan hjelpe.

Den samme elleveåringen er ekstremt glad i mammaen sin. Og mammaen hennes, som nå står innelåst på vaskerommet, er uendelig glad i elleveåringen sin.

Hun greier bare ikke være den voksenpersonen som elleveåringen trenger. Hun har nok med seg selv. Kanskje mye på grunn av elleveåringens pappa. Som bare forlot. Selv om tingenes tilstand var kjent for ham.

«Blant fedre som bor langt fra barna sine, har 29 prosent samvær i ferier, men ikke månedlig samvær.»Ssb.no

Jeg manglet aldri noe. Jeg hadde klær, sjampo og balsam. Sydenferier. Men jeg hadde også frykt og angst. Hver ettermiddag, den lille timen da jeg var alene hjemme etter skolen, gruet jeg meg til mamma skulle komme hjem fra jobb.

Det ble alltid kjeftet for noe. Det var som regel noe som var krevende, eller slitsomt. For mamma. Tynnslitte nerver. Nerver som bare jeg og noen ytterst få fikk oppleve. Det var mange kjærester og liksomfedre i mammas liv. I livet mitt. Forlot de på grunn av meg? Eller på grunn av mamma?

I den perioden glorifiserte jeg pappa. Pappa, som hadde forlatt oss for å starte en ny familie på Vestlandet. Han representerte noe bedre. Noe trygt. Noe annerledes.

Særdeles ufortjent. Der mamma likte å være fysisk, var pappa glad i å snakke meg ned. Kanskje fordi jeg minnet ham om kvinnen han forlot? Han kunne fôre meg med negativ informasjon om mamma. Konkrete hendelser fra deres samliv. Jeg kom alltid hjem fra pappaferiene med hodet fylt av samtaler som burde vært forbeholdt voksne.

«Å oppleve fysisk eller psykisk vold fra eller mellom foreldrene, kan få alvorlige konsekvenser for barna som utsettes. Dette henger sammen med at volden forekommer i hjemmet som skal være barnets viktigste arena for trygghet og utvikling.»

Bufdir.no

Elleveåringer er gode på å bygge illusjoner og drømmer. Spesielt når de har det vanskelig der de er.

De er flinke til å stenge av. Late som. For gjør ikke elleveåringen nettopp det, blir det for vanskelig. Mentalt sett. Naturen har noen fine overlevelsesinstinkter på lur for elleveåringer i nød. Det er bare så synd at den overlevelsesfunksjonen som redder elleveåringen fra å kollapse, ikke fungerer så godt i voksenlivet.

Så sitter det en trettiåring der da, for så gammel er jeg blitt. Så lenge har jeg levd med disse rare følelsene mine, uten å gjøre noe med dem. Og så får jeg en sms. Med smiley, blomst og en sol. Hun spør hvordan det går. Etter at ting ble hakket vanskeligere enn en trettiåring kan håndtere selv.

Elleveåringen som plutselig ble tretti, holdt hodet over vannet. Uten pappaen sin, men med gode venninner, fine onkler og en helt spesiell tante som alltid har vært der. For henne.

Man blir sliten av å svømme febrilsk. For å ikke synke. Så utslitt at alt som stikker opp fra en kaotisk vannflate er et par redde øyne og to dirrende nesebor.

Trettiåringen har blitt en del av en vond og tilsynelatende uhåndterlig nasjonal problemstatistikk. Og hun skammer seg.

Jeg skammer meg.

«Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse i 2008 viser at om lag 8- 10 prosent av den voksne befolkningen i Norge har betydelige psykiske plager. 30 prosent av disse har en angstlidelse.»

Fhi.no

Jeg ringer mormor. Hjemme hos mormor og morfar har jeg nemlig alltid følt meg trygg.

Og elsket.