Debatt: Flyktningkrisen

Jeg hadde ikke annet å tilby enn 25 års mammakompetanse

Men den sterkeste følelsen jeg reiser hjem med fra Lesvos, er skam på vegne av oss.

TØFFE FORHOLD: Teltleiren utenfor militærleiren på Lesvos. Foto: Inger Sverreson Holmes
TØFFE FORHOLD: Teltleiren utenfor militærleiren på Lesvos. Foto: Inger Sverreson HolmesVis mer
Meninger

Jeg har nylig vært korttidsfrivillig i flyktningleiren Moria på Lesvos. Her var jeg ikke blant dem som sto ute i vannet og speidet etter båter eller reddet liv, men prøvde å bidra på den neste etappen av flyktningenes reise. Der hvor håpløsheten setter inn. Der livet består i å vente og vente og vente i en permanent unntakstilstand.

Her var jeg vitne til hvordan et politisk spill, et forsøk på å kontraktsutsette Europas humanitære ansvar, betale og lukke øynene, har ført til et system som ikke fungerer. Ikke for noen.

Inger Sverreson Holmes, oversetter og nestleder i NFFO
Inger Sverreson Holmes, oversetter og nestleder i NFFO Vis mer

Fordi Hellas ikke håndterer saksbehandlingen, blir flyktninger sittende fanget i midlertidige transittleire i årevis.

I matkø fra klokka fire om morgenen, to–tre timer før hvert måltid i håp om at det skal være igjen nok mat. Middagen består av tørt brød, et par egg, en tomat og kanskje litt jus eller en ostebit. Selvfølgelig blir det knuffing og slåssing i de lange matkøene.

Barna får ikke skolegang. De er 70 mennesker per toalett, har bare delvis tilgang til elektrisitet, mangel på vann, helsehjelp og alle sosiale tilbud. Kloakken renner åpent, og du må skritte over den stinkende renna for å komme inn i leiren – som for å minne om at den som går inn her, må la alt håp fare.

Strømmen av flyktninger har ikke stanset. Folk risikerer fremdeles livet over havet. Kjeltringene som selger redningsvester fylt med emballasjeplast til folk som ikke kan svømme, fortsetter sin virksomhet. Andelen som mister livet under overfarten har gått opp som følge av at de må velge farligere ruter.

Øyevitneskildringene i avisene er grusomme, men det er tallene som har gjort dypest inntrykk på meg: 7 prosent av dem som la ut på reise over Middelhavet, mistet livet i 2018. I Afghanistan, landet over 70 prosent av flyktningene i Moria kommer fra, døde 26 800 personer i væpnet konflikt i 2018, det er flere enn i Syria samme år. Hele 72 prosent av flyktningene som returneres til Afghanistan, blir tvunget ut på flukt igjen.

Andre uke i juli bodde det 18 818 flyktninger i de midlertidige leirene på de greske øyene. Samme uke kom det hele 1340 nye flyktninger dit over havet. Til Norge kom det totalt bare 2655 asylsøkere i 2018. Det er en nedgang på 25 prosent fra året før. Som en del av EU/Tyrkia-avtalen fra 2016 fikk Hellas EØS-midler for til sammen 116,7 millioner euro i 2017.

Disse pengene gir Norge til et Hellas i økonomisk krise, et land som ikke får sin egen statsadministrasjon til å fungere og med høyt nivå av korrupsjon. Vi overlater til dem å ordne opp, selv om utenriksminister Ine Eriksen Søreide i april innrømmet at de vet det er «svak administrativ kapasitet på gresk side». Det var vanskelig for meg å se at midlene kan ha blitt brukt der de skal. Likevel følger vi ikke opp de pengene vi gir. Vi bidrar heller ikke med kompetanse.

I Moria var jeg – en bokdame som i denne sammenhengen ikke har annet å tilby enn 25 års mammakompetanse – betrodd samværet med de aller mest sårbare flyktningene: enslige, mindreårige mellom fjorten og atten år. En tredel av disse guttene selvskader. Mange sliter med angst og depresjoner. Rus er den lindringen som er lettest tilgjengelig.

Hvorfor slippe til ufaglærte frivillige hos en så utsatt gruppe? Fordi det ikke finnes andre der. Guttene får noen timers skolegang hos en frivillig organisasjon, men på ettermiddagene og kveldene er de overlatt til seg selv. Om natten er bare politiet til stede. De som vi frivillige fikk beskjed om bare å tilkalle i absolutte nødsfall. De sparer ikke på batongslagene.

De store humanitære organisasjonene trakk seg ut av Moria etter inngåelse av EU/Tyrkia-avtalen i protest mot de uverdige forholdene. De vil ikke være en del av et urettferdig og grusomt system. Det er en forståelig reaksjon, men igjen er det de svakeste som må lide.

Under den store flyktningkrisen for fire år siden oppsto det mange ørsmå ideelle organisasjoner, såkalte NGO-er. Noen sørger for at et fåtall kvinner får dusjet trygt hver dag, andre holder språkkurs for 10–15 personer eller underviser en improvisert skoleklasse på 30 barn, eller de tilbyr et sted der barn kan få leke trygt.

Mange av dem gjør en kjempejobb. Dette er ildsjeler, men ofte med mer nestekjærlighet enn kompetanse. Alt bærer preg av å være ad hoc og personavhengig, det er lite overordnet organisering og vanskelig å sikre kontinuitet. Ingen av NGO-ene har for eksempel tilstrekkelig finansiering eller kapasitet til å ta over matutdelingen. Men uten dem, hadde ingen vært til stede.

Jeg forstår ikke at Norge, et land som er så stolt over egne evner til å rykke inn og hjelpe andre land å håndtere konflikt og vanskelige situasjoner, ikke bistår Hellas i leirene, men i stedet prøver å betale oss vekk fra et problem vi selv har bidratt til å skape. Det systemet EU og EØS håpet skulle gi dem en sovepute, fungerer altså ikke.

«Taliban og Isis dreper mennesker med kniver og geværer», sier Farid, en av dem jeg ble kjent med i Moria-leiren, «Europa dreper med lover». Den sterkeste følelsen jeg reiser hjem med fra Lesvos, er skam.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.