Redningen: Rushelvete, hva er det? For meg var cannabis redningen, skriver Marius N. Karlstrøm. Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix
Redningen: Rushelvete, hva er det? For meg var cannabis redningen, skriver Marius N. Karlstrøm. Foto: Sara Johannessen / NTB scanpixVis mer

Debatt: Cannabis

Jeg håper at dagens hvitkledde ikke gjentar mine feil overfor rusbrukere

 La oss erkjenne at rus har en funksjon i manges liv. Uten den hadde jeg neppe kunnet skrive dette, for i rustilstand fant jeg fred.

Meninger
Marius N. Karlstrøm, veileder og foredragsholder. Foto: Studio Nergaard
Marius N. Karlstrøm, veileder og foredragsholder. Foto: Studio Nergaard Vis mer

Nå som helseminister Bent Høie akter å flytte rusbrukere fra justis til helse, tenkte jeg å gi et lite innblikk.

Jeg håper at dagens hvitkledde ikke gjentar mine feil overfor rusbrukere. At de møter pasienter og beboere med mer omsorg. La oss erkjenne at rus har en funksjon i manges liv. Rushelvete, hva er det? For meg var cannabis redningen.

Julia Schreiner Benito, journalist. Foto: CW Foto
Julia Schreiner Benito, journalist. Foto: CW Foto Vis mer

Uten den hadde jeg neppe kunnet skrive dette. I rustilstand fant jeg fred. Først da orket jeg å følge tankerekken helt ut. Viktigst ble den da jeg innså at jeg måtte redde meg selv. Endelig forsto jeg at ansvaret var mitt. Historien bet seg i halen: Jeg brukte hasj som medisin, og fikk straff.

Siden ble jeg ansatt i «systemet» og straffet unge som brukte hasj. Jeg hadde byttet side, jeg trodde på doktrinen. Men hvor farlig er cannabis egentlig?

Staten var min mamma og pappa. Barndommen forløp kald mellom tiltak, paragrafer, rapporter, fosterhjem, institusjoner – alltid med forsikringen om «mitt eget beste».

Jeg gikk bare i barneskolen, men min vei til bensinkannen, lynol, butangass og piller var kort.

Når politiet kom til skolen og advarte, undret jeg: «Hva for noe mektig er cannabis»? De uniformerte beskrev stoffet som en makt, noe bortenfor kontroll. Jeg ble fascinert. Stoffet forblir i kroppen i åtte uker, sa de. Det stakk en jævel i meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Kan det være farlig?

Jeg ville bevise det motsatte. Tenk at det var politiet som kom til skolen, ikke leger. Det var «war on drugs» i Norge, de kom i uniform.

I rus har jeg opplevd det fantastiske. Cannabis har vært meditativ avkobling, tankene fikk flyte uten filter. Når jeg ikke visste opp ned på meg selv, ga cannabis ro. I det universet tok jeg mitt livs beste valg: Jeg var 24 år og full av angst. Isolert, deprimert, ødelagt, desillusjonert. Cannabis var det siste om kvelden og første om morgenen. Jeg visste at jeg måtte rydde opp i livet mitt, men hvor skulle jeg begynne? Inni meg? Bytte sengetøy? Tømme postkassen? Søppelbøtten?

Endelig kom dagen da jeg tenkte tankerekken helt ut. I enden av den forsto jeg at jeg måtte be om hjelp. Derfor lever jeg.

Rus er også en overlevelsesstrategi. Jeg vet det, og som ansatt i barnevernet hørte jeg unge si det samme. For mange er ikke rusen problemet, men løsningen. Årsakene ligger dypere: Traumer, utenforskap, stigma. Holdningen i «systemet» er å møte de rusede hardt fordi du «ikke skal legge til rette for en positiv rusopplevelse». Hva slags menneskesyn er det?

Dette hører jeg fra rusbrukere: «Jeg hadde ikke overlevd i isolasjon om jeg ikke hadde ruset meg. Jeg ville dødd av ensomhet». Jeg er ingen tilhenger av rus, men jeg forstår overlevelse.

Etter at Richard Nixon erklærte «war on drugs», har ruspolitikken vært straff og propaganda. Jeg har selv bidratt. Jeg prøvde å bli en god borger, men jeg ble også ekstrem. Aldri var jeg mer inhuman enn etter tolvtrinnsprogrammet og annet som fikk meg over til «den andre siden».

Som ansatt i barnevernet har jeg isolert unge og voksne fordi de har brukt cannabis. Jeg har fått narkohunder til å gjennomgå folks hjem. Jeg har nektet unge å forlate institusjonen etter å ha testet positivt. I «systemet» lærte jeg hersketeknikker: Rolig forklare de unge at «dersom du ikke gir oss all informasjon, må du skjermes på grunn av fare for gjentagelse. Lengden på oppholdet avhenger av deg. Er du samarbeidsvillig, slipper du raskere ut».

Det lengste oppholdet på isolat vi har sørget for varte i fem dager. Hun var 15 år.

Jeg var overbevist om at sanksjoner var lik forebygging av rusmisbruk. Det var god logikk å videreføre det jeg selv hadde opplevd. Jeg rettferdiggjorde behandlingen med alle gangene jeg hadde blitt lagt i gulvet, isolert, truet, straffet – kvittert med «til ditt eget beste».

La meg fortelle litt om institusjonene: Når politiet kommer etter en varseltelefon om rus, blir det ansett som åsted. Det betyr fullmakter som håndjern og ransakelse. Jeg har sett for mye kaldt jern rundt spede håndledd.

På institusjonen lærte vi at når vi overfor politiet søkte «assistanse på bakgrunn av mistanke om rusmidler», kom de pronte. Med raus hjemmel.

Den unge jenta på akuttinstitusjonen «hadde fotfølging» av personalet, og flyktet, ble hentet av kompiser. Politiet «hadde ikke ressurser» til å bistå oss i å finne henne. Men da vi sa at vi mistenkte rusmidler i bilen, rykket de fort ut.

Jeg får vondt i magen ved tanken på hva jeg har vært med på. Hva om rus også er kilde til innsikt og kunnskap?

Jeg ber om at vi respektere dem som overlever på dose. Det er tid for kunnskap, tillit og nestekjærlighet, ikke dogmer, straff og propaganda.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook