Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Klima:

Jeg håper klimaangst blir årets nyord

Ikke fordi angst, frykt og redsel er det vi trenger mest når vi skal kutte utslipp. Men fordi angsten mange av oss allerede føler på blir mindre hvis vi er flere som bærer den.

I New York: På bare ett år har Thunberg blitt verdenskjent for sin aktivisme. 
Foto: Pontus Höök / NTB scanpix
I New York: På bare ett år har Thunberg blitt verdenskjent for sin aktivisme. Foto: Pontus Höök / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Mandag holdt Greta Thunberg det som vil bli stående som en ikonisk tale under FNs klimatoppmøte. I etterkant har hun ikke «bare», som før, blitt grundig hetset for sine meninger og framtoning. Stadig flere ytrer nå sin bekymring for helsa og livskvaliteten til Greta Thunberg og hennes generasjonsfeller.

Spaltist

Anna Kvam

er filosofistudent, medlem av Miljøpartiet De Grønne og tidligere ungdomspartileder.

Siste publiserte innlegg

Kanskje kan denne holdningen bli en kime til noe positivt.

På bare ett år har Thunberg blitt verdenskjent for sin aktivisme. Ingen har noensinne mobilisert så mange til å markere et krav om en klimapolitikk som svarer til de utfordringene vi står overfor. Millioner av barn, unge og studenter har tatt til gatene over hele verden det siste året. Thunberg selv har fortsatt sin aktivisme gjennom klimastreik og en rekke taler overfor verdens aller mektigste mennesker.

Noe av det mest påfallende med Thunbergs talevirksomhet er hennes evne til å formidle forskningen så pinlig nøyaktig, og samtidig målbære den fortvilelsen og det sinnet som hennes generasjon bærer på.

Om man ettergår Thunbergs taler setning for setning, blir det åpenbart at den kunnskapen hun formidler er den samme kunnskapen som de makthavende politikerne allerede har formidlet i flere år. Riktignok i et toneleie som indikerer at de like gjerne kunne snakket om hva de skal spise til middag i morgen.

Forskjellen er altså at Thunberg kommuniserer alvoret i denne kunnskapen og gir den en personlig dimensjon og berettigede følelser.

For ja, kunnskapen om hvordan den globale temperaturen stiger, arter utryddes og økosystemer står i fare for å kollapse, den kunnskapen handler om vår egen framtid, for alle de av oss som forventer å leve til slutten av århundret.

Thunberg har fyrt opp voksne mennesker helt siden hun brøt lydmuren for første gang. Hun mottar hets for alderen sin, hvordan hun ser ut, hvordan hun snakker, at hun har Aspberger, at hun er jente og for at hun er redd.

Brorparten av denne bølgen av skampåførsel som Thunberg utsettes for, kommer fra folk som ikke tror på klimaendringene eller i svært liten grad har oppfattet alvoret i dem.

Det er enkelt å forstå at de som nå problematiserer Thunbergs rolle i den internasjonale klimakampen, og ikke er hverken klimaskeptikere, kvinnehatere eller høyrepopulister, syns det er ubehagelig å bli satt i bås med de som troller Thunberg på det groveste.

For etter talen denne uka, da Thunberg anklaget voksne politikere for å ha berøvet henne for sin barndom og sine drømmer, var det langt flere enn det sedvanlige hylekoret som valgte å problematisere både talens innhold og Thunbergs posisjon.

Kristin Clemet, Anders Giæver og Esther Moe er noen eksempler.

Civita-sjef Clemet har ytret bekymring for alle barn og unge som blir «skremt av måten man snakker om klimaproblemene på.»

VG-kommentator Giæver har uttrykt bekymring for hvorvidt Thunbergs foreldre har greid å skaffe henne en god barndom.

Moe, redaktør for Suldalsposten, har twitret et ønske om at Thunberg får «trøst og håp i en favn.»

Både Moe, Giæver og Clemet har blitt kritisert for denne inngangen til debatten. På den ene siden kan man med rette kritisere dem for å vri fokuset mot Thunbergs person, i stedet for innholdet i det hun sier. På den andre siden kan man håpe.

Jeg håper det ubehaget disse, og mange andre voksne, åpenbart har følt i møte med Thunbergs krystallklare beskjed, kan føre til en endring.

Jeg håper det kan føre til at flere voksne tar innover seg at vi som knapt har begynt på voksenlivet enda, er den første generasjonen på svært lenge som faktisk har vanskelig for å tro at verden kan bli et bedre sted når vi er midt i livet.

Vår forventningshorisont er mørk. Vi har helt siden vi kunne følge nyhetene, opplevd at våre politiske ledere formidler kunnskap om at verden faktisk er i ferd med å bli litt ødelagt.

Vi har opplevd politiske ledere som forteller dette med innestemme, sier det er veldig alvorlig, sier det er den største utfordringen vi står overfor, men som ikke virker hverken bekymrede, redde eller alarmerte.

Det er et underlig skue. Bekymringen for framtida springer ut fra forskning, og følelsen av at den ikke blir tatt på alvor.

Betyr det at vi tror verden går under, at alt blir verre eller at vi ikke kan få gode liv?

Nei.

Men det betyr at vi føler på en enorm frustrasjon overfor de som påberoper seg å forstå den samme forskningen som vi leser, men ikke later til å engasjere seg følelsesmessig i hvordan det oppleves å vite at vi styrer mot en fremtid hvor forutsetningene for matproduksjon, fravær av krig, tilgang på drikkevann og et stabilt klima forverres dramatisk.

Men kanskje er det nettopp Thunbergs tale som har åpnet en dør for dem inn til noe av den bekymringen som bor i hodene og kroppene til barn og unge som frykter klimaendringene.

Den umiddelbare, og tolket i beste mening empatiske, responsen deres kan leses som et forsøk på å avblåse faren, trøste og ufarliggjøre.

Jeg skjønner på et vis Moes ønske om å åpne for håpet. Jeg kan forstå Giævers ubehag ved å tenke på at en seksten år gammel skoleelev skal bære denne børen på sine skuldre, eller Clemets vegring mot i det hele tatt å snakke med barn og unge om denne tematikken.

Mitt håp er at bekymringen for den børen Thunberg-generasjonen bærer på, blir en kime til et ønske om å gjøre det som kan lette den.

Og det viktigste voksne kan gjøre for å lette børen er ikke å bekymre seg for Thunbergs helse, eller for tonen i klimadebatten.

Det viktigste de med makt og innflytelse kan gjøre, for å lette vår bekymring er stille krav til våre politiske ledere og å forsøke å ta kunnskapen FNs klimapanel formidler innover seg, også på et følelsesmessig plan. En slik holdning gjør nemlig at vi blir flere til å dele børen.

Problemet er ikke, slik Clemet har anklaget klimastreikerne for å påstå, at de voksne «ikke gjør noe som helst.»

Problemet er at det fortsatt ikke er samsvar mellom innholdet i den forskningen politikerne formidler på den ene siden, og vilje til handling og effektive resultater på den andre siden.

Denne dissonansen ser vi. Vi føler på den, og vi blir redde av den. Det er ikke retorikken i klimadebatten som er den grunnleggende årsaken til at unge kjenner på klimaangst.

Det er det faktum at vi har en klimakrise som, enn så lenge eskalerer, som utløser sterk bekymring. Jeg har et oppriktig håp om at den bekymringen innflytelsesrike mennesker som Clemet, Giæver og Moe som voksne nå tilsynelatende nærer overfor de yngre, vil munne ut i et genuint ønske om å ta børen av Thunbergs skuldre.

Jeg håper deres påstander om at hun kanskje overdriver, eller skremmer for hardt, fører til at de selv går lengre inn i den forskningen hun formidler og at dette blir en kime til endring.

Jeg tipper klimaangst kan bli årets nyord. Hvis det fører til at flere voksne blir med på å bære bekymringen for planeten, så er det bra.

Ikke fordi angst, frykt og redsel er det vi trenger mest når vi skal kutte utslipp, verne natur og skape bedre samfunn.

Men fordi angsten mange av oss allerede føler på blir mindre hvis vi er flere som bærer den.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media