Anmeldelse: Nora Lindblad - «Hold heisen»

Jeg har bare lyst til å pule nå. Nei, det er ikke verdt det

Direkte og ujålete noveller om unge voksne som strever.

GENERASJON PRESTASJON: Fortellerne i Nora Lindblads novelledebut vil gjerne ha kontroll - over vekten, forbruket og begjæret. FOTO: Cappelen Damm
GENERASJON PRESTASJON: Fortellerne i Nora Lindblads novelledebut vil gjerne ha kontroll - over vekten, forbruket og begjæret. FOTO: Cappelen DammVis mer

«Han vet virkelig hva han driver med. Han kan dette, med hendene og munnen. Han holder meg i underkjeven og kysser meg hardt, så kysser han meg mykt, som om han prøver å erte meg. Dette kan ikke bli noe annet enn bra. Jeg har bare lyst til å pule nå. Men nei, det er ikke verdt det. Vi kan kysse litt, og så går jeg bare».

Situasjonen ovenfor er typisk for hovedpersonene i Nora Lindblads novelledebut, «Hold heisen». De tolv jeg-fortellerne vil gjerne ta ansvarlige, kontrollerte avgjørelser. Men så er det den rungende tvilen; hodet som sier noe lurt, lengselen i kropp og hjerte som sier noe annet. Ambivalensen i dem medfører noen ganske dårlige valg.

Gode intensjoner

Lindblads «Under teltduken», som sitatet er hentet fra, kan minne om Kristen Roupenians novelle «Cat person». Den ble en gigantisk internettsuksess i 2017 og kan nå leses på norsk i «Du vet at du vil». I begge novellene befinner fortellerne seg i en intim situasjon med en mann. Den indre samtalen går kontinuerlig i begge kvinnene. De vet de bør trekke seg, men klarer ikke.

De gode intensjonene buklander. Det samme skjer i novellen «Pause». Her har Lindblads forteller et forhold til en kar som utnytter henne. Sviket henger i lufta som en klam sky, likevel greier ikke fortelleren å si nei til ham. Det er sårt og godt framstilt - det er vondt å bli tråkka på, og vondt å få egen kjærlighetslengsel slengt tilbake i fleisen.

Mørk klangbunn

I alle novellene møter vi unge fortellere. Én må selge Chanel-veska, skjønt det river i hjerterota, én betrakter farens nye giftermål og kjenner på savnet, én har fått boka si antatt – en bragd som møtes med et foraktelig fnys av mormoren. Ønsket om anerkjennelse, omsorg og trygghet blir oftest ikke møtt for fortellerne, som har flere fellestrekk:

Lærerstudier og oppvekst på gård, men også en splittet familie, bulimi og depresjon. Disse mørkere aspektene er bra for situasjonene som skildres, og som i enkelte tilfeller virker litt grunne. En novelle som «Chanel» handler om identitet og ansvar, men skraper mest i overflaten. Det blir mer symptombeskrivelser enn årsaksbelysing.

Ujålete

Novellene har ingen tradisjonell spenningskurve. En slik flatere struktur er ikke et problem hvis novellen er intens- eller dyptloddende nok. Det er ikke alle novellene i «Hold heisen». Et klarere poeng, en overraskelse eller vri underveis, eller avslutningsvis, hadde løftet flere av historiene. Språklig sett er samlingen direkte og ujålete og speiler godt fortellernes umodenhet og sårbarhet, deres savn, tvil og ambivalens.