«Jeg har elsket deg så lenge» er en lunefull og rørende film om sorg.

En gnistrende god fortelling i kvalitetsinnpakning.

FILM: Hun har et stramt drag over ansiktet. Øyelokkene henger som tyngende gardiner over triste øyne, som rammes inn med blågrønne sirkler av tretthet. Juliette Fontaine blir hentet av sin søster etter 15 år i fengsel. Hun stirrer tomt ut av bilvinduet. Landskap passerer. Gleden over å endelig være fri er ikke til stede.

Storspiller

«Jeg har elsket deg så lenge» er en film om sterke familiebånd, om endeløs kjærlighet og om avmakt overfor sykdom. Kan vi like en kvinne som har drept noen? Kan vi synes synd på henne i det hun møter stengte dører på grunn av sin ugjerning? Dømmer vi henne for den samme gjerningen? Svarene som gis av en strålende Kristin Scott Thomas er ja. Den britiske skuespilleren som har bodd i Paris siden hun var 19 storspiller i dette franske dramaet. Hun skaper et bilde av en forknytt og taus person, en person som litt etter litt tiner opp, men som likevel forblir lunefull og vanskelig å stole på nærmest filmen igjennom.

Philippe Claudel er kjent for sine romaner. I sin spillefilmdebut har han valgt et selvskrevent manus som overrasker, der vi som tilskuer stadig skifter mening og der han til slutt tvinger oss til å ta et standpunkt og et oppgjør med oss selv.

Filmen er tilsynelatende langsom. Claudel benytter seg av lange tagninger og er raus med filmrull. Han inkluderer en rekke lange samtaler, en rekke tilsynelatende lite betydningsfulle sekvenser for å sette oss inn i stemningen han ønsker å formidle. Slik sett minner «Jeg har elsket deg så lenge» til tider om Arnaud Desplechin eminente «En Julefortelling» som gikk på norske kinoer i januar. Det er pratsomt, men ytterst spennende og interessant.

Får ta del

Filmspråket er observerende, som om vi ser familielykke gjennom Juliettes øyne. Det er glede til stede, men også alltid et snev av sorg. Hvorfor vet bare hovedpersonen selv. Og etter hvert som historien skrider fram, får også vi ta del i det ulykksalige.