NØDVENDIG ONDE: Det er etter hvert mange som går rundt med bulende lommebøker på grunn av stempelkortene for kaffe. Artikkelforfatter er én. Foto: Shutterstock.
NØDVENDIG ONDE: Det er etter hvert mange som går rundt med bulende lommebøker på grunn av stempelkortene for kaffe. Artikkelforfatter er én. Foto: Shutterstock.Vis mer

På kornet: Kaffekort

Jeg har en helt kortstokk med kaffekort i lommeboken. Og slik må det være.

Ellers vinner kjedene.

Kommentar

–Bare vent litt, sa jeg til baristaen. Ut fra lommeboken, som nå veier omtrent like mye som bind 3 i «Min kamp»-serien, tok jeg en tykk bunke med pappkort. Jeg visste jo at jeg hadde kaffekortet til akkurat dette bakeriet der. Det var bare at jeg hadde så mange andre. Og mens jeg bladde meg gjennom den lille korstokken min, mens køen vokste og baristaen så på meg med sørgmodige øyne, lurte jeg på hvordan jeg hadde kommet hit.

Det var ikke egentlig noen bevisst plan, noe snedig budsjett som tilsa at hvis jeg bare sørget for å maksimere antallet gratis kaffekopper jeg kunne grabbe til meg, ville jeg om femten år ha råd til en ferieleilighet på rivieraen. Det var bare at jeg hadde blitt spurt om jeg hadde kaffekort, sagt «nei, men jeg kan godt få et» uten å tenke mer over det, og så hadde akkurat den prosessen gjentatt seg omtrent 78 ganger.

En rask samtale ved bakeribordet, etter jeg hadde vendt tilbake med koppen som også var tredje brostein på veien mot gratis kaffe hos akkurat denne kjeden, røpet at resten av selskapet slett ikke tok imot alle stempelkort de ble tilbudt. De tok vare på ett til hver av de nærmeste kaffebarene, og dét var dét. Dessuten, ble det påpekt, var stempelkortene bare en måte å gjøre deg til slave på. Det var kaffekjedenes måte å gi deg en grunn til å velge dem og ikke rivalen, og en som ikke hadde noe som helst med kvaliteten på kaffen å gjøre.

Ut fra det resonnementet skjønte jeg imidlertid noe annet: At i møte med alle kjedene som vil ha deg som sin eiendom, er det bare to måter å holde seg fri og uavhengig på. Den ene er å takke nei til kaffekort, samme hvem som tilbyr det, samme hvor nær kaffebaren er. Den andre er å sørge for å ha kaffekort fra alle.

Så nå er jeg iferd med å komplettere samlingen. Målet er å ha kort fra alle bakerier og kaffebarer i Oslo innen et par uker. Bunken vil bli høyere, køene lengre. Men ingen vil kunne si at de eier meg, eller at jeg har noe å vinne på å handle hos dem, ingen, ingen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook