STORT ANSVAR: Man må kunne ta vare på et barn når man får det, skriver innsender. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
STORT ANSVAR: Man må kunne ta vare på et barn når man får det, skriver innsender. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: abortsaken

Jeg har et barn med down syndrom, men jeg ønsker jo innerst inne at han ikke hadde det

Hvis jeg hadde visst alt jeg vet i dag, da hadde jeg tatt abort for 9 år siden.

Meninger

Jeg har et barn med down syndrom, men jeg ønsker jo innerst inne at han ikke hadde det. Trolig fordi han har downs ble han født med to hull i hjertet sitt og måtte hjerteopereres. Fordi han har downs tålte han cellegiften dårligere enn andre barn da han fikk kreft.

Fordi han har downs var det ingen sikker behandling da han fikk tilbakefall av kreft. Vi skal ikke sortere samfunnet vårt. Men hvis vi vet at et barn vil bli født levedyktig, men med sterke smerter, er det da riktig å la det livet fortsette fordi Høyre vil beholde regjeringsmakt?

I fjor ble det født 56.600 barn i Norge. Ca 70 av disse ble født med down syndrom. Downs alene er ikke den største utfordringen, men satt sammen med andre diagnoser kan det bli veldig vanskelig.

Noen downsbarn holder seg friske hele livet, og noen blir ekstra syke sånn som min sønn ble. Vi vet ikke hvilken framtid som kommer med et barn med spesielle behov. Barnet kan oppleve livskvalitet og leve et godt liv. Det kan også bli søknader, hjelpemidler, medisiner, nattevåk, smertelindring og sykehus. Hva er du som mamma eller pappa i stand til å takle?

Jeg kunne ønske jeg fikk det valget. Jeg fant ut at han kanskje kunne ha downs da jeg var 36 uker inn i svangerskapet. Han var ferdig vokst. Jeg fikk aldri noe valg om jeg ville ha et barn med utfordringer. Jeg var 23 år og alene. Ikke etablert, og hadde ikke råd til å kjøpe tilskudd til melken hans som han måtte ha fordi han var prematur.

Jeg fikk ikke noe hjelp fra kommune eller stat til dette. Jeg var også alene om å gi han medisiner hver andre og tredje time hele døgnet. Ofte rakk jeg ikke å verken å spise eller sove. Heldigvis hadde jeg en mamma som var hos oss dag og natt. Som kjøpte mat til oss og betalte regningene mine. Pappa kjørte oss til sykehuset, et sted vi ofte måtte dra til. Men hvis man ikke har en mamma og pappa som jeg har? Hvem skal hjelpe da?

Man må kunne ta vare på et barn når man får det. Regjeringen gir deg en kvote med pleiepenger. Du får fem år. Så en dag går du tom for muligheten til å være hos det syke barnet ditt. Da må du velge mellom å sende barnet ditt på en institusjon eller si opp jobben din for å være hjemme med barnet. Er det et valg du kan ta?

Det er som et eksempel jeg ofte bruker: Hvis du blir født med utfordringer – la oss si at du bare har ett ben: «Vær så god, her har du en rullestol. Om 5 år må vi ha den tilbake, da må du klare deg selv. Det kan også hende vi tar fra deg et hjul etter hvert. Vi må spare til skattekutt.»

De vil nå også kanskje ta fra deg muligheten til å ta abort. Ta fra oss muligheten til å selv vurdere hva vi kan takle som forelder. Dette henger ikke sammen!

Hvis jeg hadde visst alt jeg vet i dag, da hadde jeg tatt abort for 9 år siden. Fordi sønnen min har hatt så mye vondt. Et liv må ha livskvalitet. Flere gode dager enn dårlige dager.

Jeg elsker han over alt på jord, men det knuser mammahjertet når barnet ditt skriker av smerte igjen og igjen. Han fortjener bedre! Og for å være helt ærlig; jeg hadde ikke klart meg hvis det ikke var for mamma og pappa. Jeg var så vidt voksen og ikke klar for den oppgaven! Jeg orker ikke en runde til med utfordringer. Jeg vet ikke om jeg tør å få flere barn.

Regjeringen kjører Norge mange år tilbake i tid hvis de tar fra oss rettighetene til å velge. Å kunne bestemme over egen kropp, eget liv og egen framtid. Jeg føler at mine rettigheter som kvinne blir brukt som et forhandlingskort for å beholde regjeringsmakt. La meg få velge hva jeg og mitt liv er i stand til å takle!

Dagbladet kjenner kronikkforfatterens identitet.