PÅ KRISTENKONSERVATIVT SYMPOSIUM: Hanne Nabintu Herland på talerstolen under Oslo Symposium, som arrangeres 24. og 25. mars. Herland sammenlikner den norske regjering med Stasi og KGB, og hyller Hosni Mubarak, skriver kronikkforfatteren. Foto: Øystein Franck-Nielsen/Vårt Land
PÅ KRISTENKONSERVATIVT SYMPOSIUM: Hanne Nabintu Herland på talerstolen under Oslo Symposium, som arrangeres 24. og 25. mars. Herland sammenlikner den norske regjering med Stasi og KGB, og hyller Hosni Mubarak, skriver kronikkforfatteren. Foto: Øystein Franck-Nielsen/Vårt LandVis mer

- Jeg har fått høre nok ganger hvor ekkel jeg er

At fremstående politikere velger å delta på noe som arrangeres av fundamentalister, er bare trist.

Kvart over åtte entret jeg foajeen på Folkets Hus på Youngstorget i Oslo denne skyfrie torsdagen i slutten av mars. Spent på hva som ville vente meg på kristenfolkets verdiladede raveparty. Etter å ha registrert meg og fått deltakerkortet mitt, en kopp kaffe og litt frukt fra Edens hage (antakelig), fant jeg meg en stol i salen. En sal med forholdsvis høy gjennomsnittsalder og med flere størrelser i den verdikonservative bevegelsen til stede. Et fullstendig fremmed forsamling. Det var nærmest slik at jeg kastet meg rundt halsen ved synet av Knut Olav Åmås da han feide forbi på vei til første rad.

Så begynte showet. En eller annen blid-bamse fra Sørlandet introduserte seg selv som dagens møteleder og ga ordet til Bjarte Ystebø, leder for Oslo Symposium. Symposium kommer av det greske sym, som betyr sammen, og posis, som betyr drikk. Det var noe som foregikk i mennenes rom, med normalt 10- 20 deltakere som lå henslengt på venstre albue på benker. De drakk vin blandet med vann fra et stort krater i midten av rommet. I 2011 har man vært sjenerøse nok til å inkludere kvinner. Ikke ble det servert særlig sterke saker. I alle fall ikke å drikke. Verbalt derimot, kom det både det ene og det andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ystebø innleder med å takke Stoltenberg for å ha lånt ut Folkets Hus til symposiet mens han selv sitter i regjering. Snart, sier Ystebø, får vi håpe det er motsatt. Her er altså tonen satt. Hovedmålsettingen med hele opplegget er å bytte regjering. Han understreker så kristendommens betydning for vårt velfungerende samfunn, før han overlater ordet til religionshistoriker Hanne Nabintu Herland.

Klokka er blitt noen minutter over ni og jeg begynner allerede å bli litt sliten av damene bak meg som utbryter «amen» hver gang de er enig med noe som sies fra podiet. Så tar Hanne Nabintu sats. Hun starter i velkjent stil med å understreke hennes helt unike utgangspunkt for å se Norge utenfra: Hun er oppvokst i Afrika og kom til Norge som nittenåring.

Hun kommer med historier om norske jøder som ikke tør å gå på gata i Oslo fordi de er redde for å bli spyttet på, ikke av muslimer, men av forvillede etniske nordmenn. (Jeg har bodd i Oslo i ti år, og har fremdeles til gode å gå på gata og tenke «Jøss, der går en jøde».) Hun fyller på med sammenlikninger mellom den norske regjering og Stasi og KGB, og hyller Egypts Hosni Mubarak, siden han tross alt fikk over 80 prosent av stemmene ved valget.

Vel, vel - fra den dundrende Hanne Nabintu til den litt mindre fryktinngytende Knut Arild Hareide, påtroppende leder i Kristelig Folkeparti. Han tar for seg bordbønner og KRL-faget i skolen, og jo mer han snakker, jo mer får jeg følelsen av å være på allmannamøte i en bedrift som er på konkursens rand. Han prøver å tale til de store massene, får delvis applaus, og jeg merker at det er litt mindre amen på benken bak meg. Det er ikke Knut Arild disse vil ha. Han som for oss andre fremstår som en person med menneskelige trekk og sympati, han er for sekulær og liberal for denne gjengen.

Når han forteller historien om den gangen han som barn solgte lodd på dørene hjemme på Bømlo og mannen i huset omtaler han som «ei søt lita jente» til kona si, er jeg jammen ikke sikker på om forsamlingen ler av eller med ham.

Nei, denne salen ser nok mer frem til Vebjørn Selbekk og Anita Apelthun Sæle. Når Hareide i et resonnement omkring sorteringssamfunnet sier «vi har alle en hjerneskade», lurer jeg på om han har gått feil. En annen konferanse på Folkets Hus denne dagen handler om hjerneslag.

Før vi kommer til dagens høydepunkt må vi innom den unge stortingsrepresentanten for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen. Han takker og bukker og er glad for å være her og sånn, lirer av seg en plump vits om Gud og Kristin Halvorsen og skatter og avgifter som han later som er sann, før han i en lang rekke av ting han setter pris på kan melde følgende: «Jeg setter også pris på at folk kan bli noe stort og viktig selv om ens far bare er lærer på ungdomsskolen». Sympatisk sagt av lærersønnen Røe Isaksen, som understreker at han er glad for at hans homofile venner slipper å være kriminelle lenger. Takk, Torbjørn!

Så til selve rosinen i pølsa. Jeg kjenner adrenalinet bruse og pulsen stige. Hun blir introdusert som en av den verdikonservative bevegelsens største helter. Jeg hører en imaginær trommevirvel, og der er hun i levende live. Nina Karin Monsen. Filosofen som ikke fikk sin doktorgradsavhandling antatt. Forfatteren hvis siste bok bærer den ironiske tittelen «Inn i virkeligheten». Her er hun, og legger lista tidlig i innlegget sitt: «Min oppgave som filosof er å snakke sant om virkeligheten».

Du har mye mer utdanning enn meg, Nina Karin, men om du er så «gjennomreflektert» som Francis Sejersted i Fritt Ord skulle ha det til, er jeg jammen ikke sikker på når jeg hører hva du lirer av deg. «Det er bare heterofile som trenger ekteskapet, og ekteskapet trenger bare heterofile», sier du. Det er ifølge deg bare disse som kan fullbyrde et ekteskap: «Å lovregulere homoseksuell praksis er unødvendig, for det er bare mer eller mindre gjensidig onani mellom to personer av samme kjønn».

Akkurat her vil jeg påstå at jeg trolig har mer realkompetanse enn deg, Nina Karin, men man kan jo aldri vite hva slags erfaringer du har tatt med deg fra det glade syttitallet. Når du fortsetter med å kalle barn av homofile og lesbiske for plasmabarn og dyr og familieslaver, merker jeg at jeg melder meg litt ut. Salen derimot, har aldri vært mer begeistret denne dagen. Sekvensen avsluttes med stående applaus og vill jubel. Jeg er egentlig mest litt lei meg og samtidig overveldet.

Når Siv Jensen entrer podiet, er det nok for meg. Jeg har fått høre nok ganger hvor ekkel jeg er. Hvilken trussel sånne som meg er for «familien» og fremtiden. Jeg har sittet lenge nok i samme rom som folk som ikke utstår min måte å leve mitt liv på. Oslo Symposium 2011 er det første i sitt slag. Gjentakelse er planlagt i 2013.

Men de som tror at dette er noe som bare skjer annenhvert år, må tro om igjen. Dette er noe mange av disse menneskene driver på med hver eneste dag, og det jeg blir aller mest lei meg for er at partiledere, statsråder og fremstående politikere fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet velger en aktiv deltakelse på et slikt arrangement. At de er fortrolige med å bruke samme talerstol som Monsen og Herland på noe som arrangeres av fundamentalister, er bare trist.