OVERFORENKLINGER: «Alvorlig sykdom» er meget upresist og henger fast i en sykifiseringsdefinisjon som er 40 år gammel, skriver Guro Fjellanger. Bildet er fra Stortingets spørretime i år 2000, da Guro Fjellanger var miljøvernminister og Kjell Magne Bondevik var statsminister. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
OVERFORENKLINGER: «Alvorlig sykdom» er meget upresist og henger fast i en sykifiseringsdefinisjon som er 40 år gammel, skriver Guro Fjellanger. Bildet er fra Stortingets spørretime i år 2000, da Guro Fjellanger var miljøvernminister og Kjell Magne Bondevik var statsminister. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Abortsaken:

Jeg har ikke vært konstant alvorlig sjuk i 54 år sjøl om jeg har levd med ryggmargsbrokk hele livet

Sjøl ville jeg aldri gått i tog under parolen «Ikke rør abortloven». Abortloven må forsvares gjennom debatt og endringer.

Meninger

Abortdebatten domineres dessverre av overforenklinger og lettvinte slagord. Det mobiliseres nå under parolen «ikke rør abortloven». Men hva var det vi gjorde da ei ny lovfortolkning kategorisk slo fast at tvillingaborter er tillatt, i sterk kontrast til forbud i våre naboland Sverige og Danmark? Vi rørte abortloven.

Nå går det en stor debatt om å drastisk utvide grensa for sjølbestemt fra 12 uker til 18 uker, eller mer. Og å fjerne eller kraftig innskrenke bruk av nemnder. Det vil i aller høyeste grad være å røre abortloven, men er likevel en viktig debatt å ta. Ikke minst må helsepersonells rolle diskuteres. I så fall trengs det massiv opplæring.

Mange i helsevesenet har fortsatt en 70-tallstilnærming til diagnosene og går i sykifiseringsfella. Ett eksempel: jeg kjenner til relativt mange med ryggmargsbrokk som har valgt å få barn. De aller fleste barna er «friske» fotgjengere, mange av parene har brukt litt tid på å bli gravide. Da de kom til sykehuset sammen med sin partner, ble noen møtt med alvorlige fjes og time for abort. Uten å ha bedt om det. I stedet for en gratulasjon.

Så la meg gjøre et forsøk på å komplisere debatten en smule.

Paragraf 2c i abortloven har alltid vært kontroversiell, særlig fordi den setter grensa for når fostre man tror er friske ansees å ha en egen verdi, mens fostre med nedsatt funksjonsevne eller som er alvorlig syke først får en egen verdi langt seinere i svangerskapet, siden selektive aborter utføres lenge etter 12 uke. Den er et skjørt kompromiss som ikke egner seg for skyttergravskrig.

Med dagens metoder kan man altså påvise en del arvelige diagnoser, men så vidt jeg veit, lite om omfanget. Ryggmargsbrokk og Downs syndrom har det til felles at tilstanden ikke er en sykdom i seg sjøl, men disponerer for visse sykdommer og perioder med helseproblemer. Andre, ofte langt mer alvorlige diagnoser kan ikke påvises.

Det finnes altså ikke noe klart skille mellom de «alvorlig syke» og dere friske og raske, ikke noe «oss og dere». «Alvorlig sykdom» er meget upresist og henger fast i en sykifiseringsdefinisjon som er 40 år gammel. «Levedyktig foster» er ofte en teoretisk øvelse siden man ofte ikke vet før etter fødselen om barnet er levedyktig eller ikke.

Det største problemet er etter min mening bruken av begrepet «alvorlig syk». Det er stigmatiserende og diskriminerende. I dag praktiseres det blant annet på fostre med Downs syndrom eller ryggmargsbrokk. Mange er mye på sykehus, særlig de første leveåra, og vi har nok ei merittliste som er noe mer omfattende enn den jevne fotgjenger.

Men jeg har ikke vært konstant alvorlig sjuk i 54 år sjøl om jeg har levd med ryggmargsbrokk hele livet: Jeg var verken alvorlig sjuk da jeg leda Unge Venstre eller Nei til EU på 80- og 90-tallet, ikke da jeg var statsråd på slutten av 90-tallet eller da jeg noen år etter leda Senter mot etnisk diskriminering. Jeg var sjuk når jeg fikk alvorlige infeksjoner, da jeg fikk kreft og da jeg fikk arterieflimmer.

Vi har de siste 20–30 åra brukt utrolig mye tid og krefter på å få nedsatt funksjonsevne (som Downs og ryggmargsbrokk) ut av sykdomsgrepet og over i en diskusjon der vi anerkjennes som mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Vi fikk først tilgjengelighets- og diskrimineringsloven som trekker fram utforminga av samfunnet (som manglende universell utforming, trenering av borgerstyrt personlig assistanse, utilgjengelig undervisnings- og jobbtilbud og ikke minst fordommer) som nettopp diskriminering og manglende respekt for menneskerettigheter. Og vi har fått FNs konvensjon om mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Nå tar vi store steg bakover, noe tonen i abortdebatten viser med all tydelighet.

Ord er makt, ord treffer hardt, ord definerer. Kvinner skal sjølsagt bestemme over egen kropp, men trenger vi å avskrive mennesker med nedsatt funksjonsevne som alvorlig syke for å forsvare den retten?

Er det greit at kvinners likestilling går på bekostning av likestilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne fordi vi unngår de vanskelige debattene? Nei, mener jeg. Og det er vi som lovgivere, samfunnsdebattanter, journalister og politikere som skal ivareta denne balansen og mangfoldet i blant annet lovtekst og debattform.

Samfunnet må sette grenser for hvor mye ressurser vi skal bruke på å lete etter «feil» og hva man har krav på å få vite. Det er ikke nytt. Vi har blant annet satt ned foten for å få vite barnets kjønn før beslutning om abort. På samme måte er det samfunnets ansvar å lette belastningene ved å sette til verden et barn som trenger ekstra assistanse.

Folk må slippe å ta kampen mot NAV og bydelen, de må få tilbud om nødvendige hjelpemidler og BPA, og få økonomisk mulighet til å ta seg av barnet sjøl hvis de ønsker det

Jeg tror ikke vi kommer unna en gjennomgang av paragraf 2c og mener vi heller ikke bør unngå det. Vi må ta jobben med å oppdatere 2c slik at vi ikke lenger trekker med oss nedsatt funksjonsevne tilbake til «sykifisering» og 70-tallet.

Sjøl ville jeg aldri gått i tog under parolen «Ikke rør abortloven».

Tabloide slagord forsvarer ikke abortloven. Mot til å anerkjenne og ta de kompliserte debattene gjør det. Det er det viktigste vi kan gjøre for kvinners sjølbestemmelse i kombinasjon med respekt for oss som lever med de diagnosene loven omfatter. Abortloven og kvinners makt over egen kropp forsvares med fakta og nyansert diskusjon, ikke lettvinte slagord.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.